lørdag 13. juni 2009

Illustrert minne - Morgenstund har gull i munn.

Hei, hå.

I morgen tar jeg nattbussen til paradis. Men idag skriver jeg blogg.

Nok en tegning som sier mer en mange, mange ord. Tyrkia er fullt av høye lyder, kanskje spesiellt om morgenen. Det er upopulært for en soveglad kar. Her ser du ymse lydkilder rett utenfor vinduet til soverommet mitt. Moskéer, jagerfly, politisk agenda/folkemusikk biler.. Det har ikke bare vært en dans på roser og yoghurt, dette landet.

I morgen drar jeg som nevnt til Fethye i sør-Tyrkia, der jeg skal løpe naken rundt omkring i frodige daler og på hvite strender og være ett med Gaia. Yupp. Så jeg har ikke tenkt å dra med meg mac'en dit, for det virker ikke hippi'ete nok. Vil jo bare passe inn, jeg.. Det betyr at lesere av denne bloggen kan ta en fortjent 7 dagers pause, så kan jeg prøve å skrive et slags oppsummerende og akkurat passe informativt/underholdende innlegg den 20 eller 21 juni. Så stikker jeg halen mellom beina og flyr hjem til fedrelandet, til Norge, til mors hjemmelagde potetballer, min søsters bryllup, gode venner og familie og kong Harald. Det blir sikkert fint. Helt sikkert. Harald, I'm coming home.

onsdag 10. juni 2009

Språkoppdatering

Jeg lovet å oppdatere bloggen når jeg kom på nye tyrkiske ord som jeg har innabors. Det har ikke skjedd på en måned, pluss, pluss.. Det betyr ikke at jeg ikke har vært aktiv på søken etter ny og fasinerende lingvistisk kunnskap om det tyrkiske språk! Jeg kan si at jeg har vært riktig flink. Og jeg er spent på hvor mange prosent av grunnleggende tyrkisk språk (ca 200 ord) jeg kan nå, ganske rett før avreise til Norge.

Som Ina Strøm så frekt påpekte i en kommentar til forrige språk-innlegg her i bloggen, så skriver jeg ikke helt fullstendig korrekt tyrkisk. Det blir som kjærringa så til mjælkemannen: 'Je skriver'e som je hører'e!'. Dessuten fikk jeg smekk på fingeren for å blande to ord baba og bebe, henholdsvis far og baby. Men samtidig lærte jeg et nytt ord:) Så da har dere dette å tenke på: Jeg skriver svært, svært muntlig og norsk tolkning av tyrkisken, og kanskje jeg ikke treffer fullstendig på alle. Men jeg prøver, folkens, jeg prøver... Her er noen nye ord jeg kan:

Bebe - baby (takk, Ina Strøm fra Sandefjord)
Bay - Mann
Bayan - Kvinne
Giris - Inn
Cikis - Ut
Sigara - Røyk (.)
Atesh - Ild (..)
Chakmak - Lighter (...)
Kültablase - Askebeger (....?)
var - det finnes
yok - det finnes ikke
me - ? (spørre-ending)
(disse brukes som endelser for å forklare hva du har, ikke har, samt for å spørre om dette EKS: A: chakmak var me? B: chakmak yok..)
Hos geldiniz - Velkommen
Günayden - God morgen
Yak shamlash - God aften
Gürüshürüsj - Snakkes igjen
Güle güle - Sneiks (uformell 'snakkes')
Nekadar - Hvor mye?
Marti - Måke
Balik - Fisk
Ton - Tunfisk
Köfte - Kjøttbolle
Ekmek - Brød
Pilinc - Ris
Akrep - Skorpion
Cok - Veldig
Güzel - fin(t)
Afyet olsun - God apetitt
Tesjekül ederim - Takk for meg
Tesjekül ederiz - Takk for oss
Saol - Takker (uformell)
Evallah - Takk, Gud (brukes som det britiske 'cheers, mate!')
Insallah - Hvis Gud vil det ('får håpe det..')
Allah hallah - Jøye meg og hutte meg tu..
Bira - Øl
Biber - Grønn paprika
Özel - Privat
tane - stykk (etter telleord EKS: birtane, ikitane = en stk, to stk)
lütfen - vær så snill (som britiske 'please', etter bestillinger og lignende)
Tekel - kiosk/butikk
Sünger - Svamp

...

Det tror jeg var det.. Det var ganske mange. Man kan se på ordforrådet som jeg nå har opparbeidet meg at jeg er i stand til å spør om noen har noe eller forklare at jeg har/ikke har noe. Stor stas. Du kan også legge merke til at dette landet jeg befinner meg i er et (til de grader) tobakkspreget land, og jeg har lært meg alle frasene i forbindelse til det. Og jeg kan si 'takk' på flere måter på tyrkisk enn på norsk.. snodig. Selv om jeg har forlenget listen min over tyrkiske gloser, sitter det en gnagende følelse i leveren som sier at uten den minste kunnskap om grammatikk eller setningsbygning, er det hele forgjeves.. Akk.

Rask hoderegning, helt uten bruk av kalkulator overhodet, sier at jeg kan nå 72 (!!) tyrkiske ord. Det vil si at jeg, i følge min svært pålitelige tyrkiske kilde, kan 36% av grunnleggende tyrkisk språk!

(hele salen reiser seg i stående applaus!)

Selv med mine 36%, føler jeg meg fortsatt som et brødhue når jeg prøver å kommunisere med noen folk, og det hender i ny og ne, når alt håp for forståelse og verbal kommunikasjon er borte, at jeg bare snakker norsk.. Like så greit.

Forresten så har jeg og Håvard dratt på oppdagelses ferd til Canakkale, fordi alle de kule, hippe, eventyrlystne vennene vår lot oss i stikken og dro på tidenes kulturreise til Syria . Meg og Håvard var for feige. Kanskje. Vi er ikke helt ferdige med Tyrkia. Videre tenker vi oss til Izmir, visst nok Tyrkias vakreste by. Vi får se. Etter hvert skal vi sør til Fethye, til hippi-livet i Heavens Valley, en idyllisk plass ved havet. Kilometervis med hvite strender, lykkelige hippi-folk, sol og avslapning. De tror vi ihvertfall. Vi får se.

Har tenkt for hardt på tyrkiske gloser. Men livet er godt..

Illustrert minne - Tyrkisk trafikk

Hei.

Denne illustrasjonen er en mild avbildning av hva jeg kaller en fryktinngytende hverdag for en fremmed fotgjenger i Tyrkia. Slik opplevdes det ihvertfall i begynnelsen. Tyrkia er et land der fotgjengere er annenrangs trafikanter, forståelsen av kjøreretning og filer er vag og røde lys er kun forslag, ikke absolutte.. Man får til tider følelsen av at bilister sitter med en sterk maktfølelse bak rattet til en fler-tonns doning, når de ruser motoren i det du trasker over veien på grønn mann. De er ikke særlig hensynsfulle mot hverandre heller, og alle mann, fra andreplass til fjortendeplass, tuter synkront på stakkaren fremst i lyskrysset, selv før det er mulig å kjøre. Det tok litt tid å bli vant til alt dette. Det er en av tingene i dette landet som jeg ikke kommer til å savne om to uker..

onsdag 3. juni 2009

Ole Krønikene


Hei.

Nå er det på tide å fortelle om Ole Herigstad. Som lovet.

Ole Herigstad kommer fra Sandnes. Men han er snill allikevel. Ole elsker Sandnes, fordi det visst nok er norges sykkelby. Og fordi det ligger en bar der som heter Banken, der Ole kjenner alle og alle kjenner Ole. Nok om Sandnes. Mer om Tyrkia.

Ole bestemte seg for en stund siden at det å studere i Tyrkia ikke trengte å være så aller værst. Så sammen med Håvard og Johannes, hans aller beste venner i hele verden, fylte han ut de nødvendige papirer. Men papirer er ofte som forhold. Noen ganger behagelige og ordentlige, men andre ganger veldig kompliserte og vanskelige. På grunn av en liten feil i visumsøknadsprosessen (hangman-ord, det der..) pluss en kort liste med andre triste ting, inkludert dødsfall og visa-kort, kom Ole en måned senere enn hans aller beste venner Håvard og Johannes til Tyrkia. Allerede før han ankom Tyrkia, hadde han et ry: Håvard og Johannes, Oles aller beste venner, hadde snakket høyt og lavt, i det vide og det brede, positivt og... ehm.. mer positivt om deres norske frende, Ole, som kom til å komme snart*. Så når Ole en vakker dag snubler ut av bussen og intruduseres for Tyrkia og landets befolkning, møter han lettere skepsis blant folk om det virkelig ER Ole Herigstad, eller om det bare er en nordisk harding som benytter tittelen.

*For de bibelkyndige, så kan man nesten si at Johannes og Håvard var Døperen Johannes for Jesus-Ole.. slags. Parallellen stopper der.

Ole Herigstad likte Eskisehir. Selv om det tok ca en måned å prøve tyrkisk mat for første gang. Han fant seg til rette i leiligheten til en innfødt, og lærte etter en stund å til og med sette pris på de tyrkiske toalettene**, noe verken Håvard eller Johannes, Oles aller beste venner, har klart.

** Et tyrkisk toalett er et porselenshull i bakken. (...)

Ole Herigstad er flink til å tegne. Og han har en naturlig og intuitiv tilnærming til animasjonshåndverket og viser sann skaperglede hvis det kreative lynet treffer godt. Men... Tyrkia var vanskelig for Ole. Ole likte Eskisehir, men ikke Universitetet. Alt var vanskeligere i Anadolu Universitetet enn det trenger å være. Det beste eksemplet på dette var den uunngåelige papirmøllen som en hver ny student må igjennom for å registrere seg. Ole ville printe ut et ark fra e-posten sin. Det er ett rom på fakultetet med printer. Scannerrommet. Her sitter scannerdamen. Hun er slem. Ole brukte kroppspråket så godt han kunne, mens scannerdamen bjeffet på tyrkisk. En student intervenerer og forklarer at Ole må gå til papirmannen å kjøpe papir som er stemplet med skolens stempel. Han kan ikke ta med eget papir. For å kjøpe papir, må Ole gå til papirboden. Papirboden er en liten glassbod der papirmannen sitter. Papirmannen er sjeldent i papirboden, dessverre. Han har andre, viktigere papirrelaterte ting å gjøre enn å sitte i papirboden å selge stemplet papir. Så Ole finner ikke papirmannen for å kjøpe pair som han kan gi til scannerdamen så han kan printe papiret som han trenger å gi til kontordamen på studentkontoret.. Slike ting er gjorde at Ole fikk et anstrengt forhold til skolen. I tillegg har Johannes, Oles kanskje aller beste venn i universet, illustrert en liten scene som møtte Ole og Johannes en vakker morgen. Johannes skulle vise Ole litt rundt, og plutselig har te-dvergen (en veldig kortvokst mann som serverer te rundt omkring) funnet en leke-hagle og hopper rundt på gulvet, ler og later som han skyter hodet av seg. Slike ting gjør inntrykk.



I påskeferien dro alle kristenmenn og kvinner tilbake til sine respektive hjemland for å skrelle appelsiner og gå på ski eller slå jenter på rompa/hodet med en sammenrullet avis/pinne og spør etter gotteri/vodka***. Det gjorde ikke Ole. Ikke Johannes, en av Oles aller beste venner i verden, heller. I stedet skulle de bruke dette sosiale vakumet i Eskisehir til å få gjort noe ordentlig kreativt arbeid, slik som i gode, gamle, stille, kjedelige, vakre Volda. Denne planen feilet miserabelt pga Picolo Bar, nabolagets lille kneipe. Ole og Johannes var nære naboer i Eskisehir, og lekte sammen hver dag, som tutten og lillemor, bare uten melodi. En dag var de lei av å leke, og Ole foreslo å prøve den lokale baren, knappe 100 m ned veien. Picolo Bar er en fullstendig gjennomsnittlig plass, til og med litt under gjennomsnittet. Litt trang plass, komisk lite toalett, ikke spesiellt fasinerende klientell og riktig ille høy live-musikk (med ille-høy, menes det et desibelnivå som bare er latterlig, skadelig og ødeleggende for opplevelsen av musikken). Men de kom alltid tilbake. På grunn av en usedvanlig sjarmerende, søt og flink servetrise ved navn Sjesam, som de fikk kalle Cheese. Første dag var hun vennlig og høflig og engelsktalende (plusspoeng), andre dag spurte hun hvor vi var fra, tredje dag hva vi het, fjerde dag hvordan vi egentlig hadde det i tyrkia, osv... Så de falt begge to fullstendig pladask for henne, og fortsatte å komme til Picolo Bar i den lykkelige, urasjonelle tro på at hun også elsket dem begge høyere enn Atatürk. Dette var en servetrise som var veldig god i jobben sin.. Johannes har aldri før drukket øl nesten hver dag i påsken. Men han tror fortsatt at Jesus er gla i han for det.. Tilbake til Ole.

***Visstnok en tsjekkisk påsketradisjon.. kan ta feil, her.


Tidlig på kvelden.


Betydelig senere på kvelden.

Mer fun-facts om Ole: Ole tok klippet håret sitt i Tyrkia. Sammen med, Johannes, en av Oles aller beste venner på jord, tok de alt bort. Ned til 3-4 mm. Sterk opplevelse for Ole, som aldri har hatt kort hår siden fosterstadiet. Det var emosjonellt. Og vakkert. Dessverre virket det litt for uniformellt... Når Ole og Johannes (Oles veldig, veldig gode venn) tuslet side om side nedover gatene i Eskisehir, med kortklipt hode, høyere enn alle andre, rank gange, nordisk utseende, noen ganger i militærgrønt, militærstøvler og svart lær, og morske, bestemte blikk om morgenen... da vil man ikke opprette øyenkontakt. De spredte nok en smule frykt og avsky i den tiden.. Bare pga kortklippt hår. Men det ble noen festlig bilder.

Tidlig på dagen, med respektabel hårvekst på hodet.

Senere samme dag, i en lite mohawk-pause i skamklippingen



Ole trengte ikke å jobbe så hardt for å få venner i Eskisehir. Håvard og Johannes, Oles yndlingsvenner blant alle vennene hans, hadde allerede gjort grundig sosialt grunnarbeid, og ved Oles ankomst, ble han servert bekjentskaper på sølvfat. Men det er vennene som Ole selv "fanget" som virkelig bærer arven etter Ole med seg i sine hjerter den dag i dag og til siste åndedrett. Ett favoritt utsagn fra Ole etter en kveld med sosialisering som resulterte i to gode og varige vennskap (på sandnesisk): "Eg vett'kkje ka eg gjorr, men eg må ha gjort någe %&?$*!# smart!" Kort fortallt, så hadde Ole slik et monumentalt og intenst nærvær som gjorde at Håvard og Johannes, Oles kjempe gode kompiser, lett kunne føle seg overflødige. Etter Ole dro tilbake til Norge, lenge før sin tid, ble det jammerhyl, nødskrik og forvirring i gatene fra alle i Oles ekstensive fanclub i Eskisehir. Oles fantastisk gode venn Johannes ble nesten sliten av å svare på spørsmål som "Where is Ole?", "How is Ole?", "Is Ole coming back?" og andre i den sjangeren. Johannes har det nok i seg å bli sjalu, men skjønner raskt at det ikke er mulig å måle seg med Ole uansett, og det gjør alt bedre. Under finner du en liten collage med blider av Oles største fans.

Seda og Seda. De greier fortsatt ikke å snakke om noe annet enn Ole.

Farihol. Snakker ikke et ord engelsk, men elsker Oles... kroppsspråk?

Wioletta. Definitivt en av Oles største fans.

Merve. Fortsatt litt deprimert etter at Ole dro.

Det var mer eller mindre historien om Ole. Når det dukker opp flere nevneverdige minner og opplevelser med Ole, kommer nok Ole-krønikene til å bli forlenget.

Håper du liker alt det fantastiske jeg skriver om deg, Ole. Nå kommer folk til å vite at du var her blant oss. For jeg er kanskje din aller, aller beste venn i hele verden, klumpen. Snakkes til høsten.


mandag 18. mai 2009

Hipp, hipp..! HURRA! Nasjonaldagsfeiring på fremmed jord.


Vær hilset nordmenn, nordkvinner og alle andre ikke nord-relaterte mennesker!

Innlegget om min gode venn Ole får vente på seg. Jeg må fortelle om hvordan 17. mai feiringen fortonte seg her nede i langstvekkistan. For du tror vel ikke at jeg hadde glemt grunnloven, fedrelandet eller kongen, vel..? Nei, nei, nei..

Dette er første gang jeg har befunnet meg i et fremmed land på nasjonaldagen. Hadde det ikke vært for den sterke kjærligheten for norge som jeg og Håvard Strand deler, hadde kanskje hele dagen gått oss hus forbi. Så dette var det vi gjorde: Vi tok med oss kamera, is, røde hvite og blå sløyfer og godt, friskt mot og humør, idet vi inntok gatene i Eskisehir, Tyrkia, i vårt eget 17. mai tog. Her kan begrepet "tog" diskuteres og debateres og kveruleres rundt, for kanskje noen skeptikere og synsere ikke tenker at et to manns-tog er et tog i det hele tatt. Men det synes jeg. Det syntes vi. Vet ikke om den generelle tyrkiske befolkningen i byen her skjønte hva som foregikk, men pytt. Tror de fleste som så sløyfene våre og dro kjensel så de norske fargene, tenkte at vi vår blodharde eurovision-fæns som skulle gni salt i et åpent og betent, tyrkisk sår etter at godeste Rybak knuste all motstand og sjarmerte enslige husmødre og ungpiker med mobiltelefon over hele europa med fele spill og kraftige øyenbryn. Eurovision konkurransen er en stor sak her nede, og Hadise, den tyrkiske sangmøyen, hadde alles håp i skyene med den fengslende sangen sin (som man hører mange ganger over alt her..). Folk ble lettere mutte og forvirret, blandet med rar, underliggende fiendlighet over utfallet av konkurransen. Det er ikke alltid det er deilig å være norsk.. i Tyrkia.

Uansett. Meg og Håvard ruslet i tog opp hovedgate etter hovedgate, mens vi mumlet det ene verset av nasjonalsangen som vi kan, pluss ymse andre norske sanger, som Håvard Hedde, og Jeg er så Glad hver Julekveld.. Vi kunne ikke synge for høyt, såklart. Kanskje mafiaen hadde tatt oss. Ett og annet hipp, hipp hurra ble det også. Men ingen pølser.. Uff.


Alt i alt var det en fin 17. mai feiring. Vi tok noen bilder også. Og nederst kan du kikke på et lite 17. mai intervju med Håvard. Vi rundet av dagen med å se på svensk vampyrfilm. Det var det nærmeste vi kom til norsk kultur-input.


Håvard og meg går i tog i en trist tyrkisk ødemark..

Hipp, hipp. HURRA! For konge og fedreland! Leve kongen! Leve grunnloven(?)! Leve den norske fjellheimen! Leve brunost! Leve norsk laks! Leve en mer eller mindre velfungerende norsk stat! Leve norsk folkeskikk! Leve bindersen! HIPP HIPP HURRAAA!!


onsdag 13. mai 2009

Kom mai du skjønne, milde..

Hei.

Nu er det gått en stund. En god stund. Nesten en måned siden jeg har skrivi/skreve/skrøvvi i bloggen. Arme bloggfæns som hungrer etter oppdateringer fra sin reisende skribent og artiist.. Plenty av småting som er årsaker til dette nettfraværet. En liste:

-Firefox (nettleseren) brøyt sammen.
-Internettet hjemme er så inderlig, inderlig tregt.
-Skole. Jobber jo en del mer med det nå en tidligere.
-Fjesbok.
-Latskap.

Latskap blir jo gjerne på toppen av listen, kanskje. Tar jo ikke all verdens med tid å skrive tre avsnitt om koselige, tyrkiarelaterte småsaker og ting. Dessuten kan dette sammenlignes litt som når jeg ringer til kjære mor: Når jeg ikke ringer, betyr det at alt er godt og flott. Men når jeg ringer, blir hun stresset og antar at noe forferdelig har skjedd. Så det er gjerne et godt tegn at jeg ikke har føyd på daglige oppdateringer på bloggen. Liker å tenke det.

Det har skjedd en del. En hel del.

Øhm... Jo, vi reiste avgårde mot sør-byen Antalya og videre til Olympos for noen uker siden. Olympos er en herlig plass, det må jeg si. Knasende stas. Trehytter, backgammon, gode mennesker omkring, bål på strand, kar på gitar (som ikke kunne spille, men hadde gitar endog), villkårlige hendelser, ruiner fra en oldtidssivilisasjon, is i melon, badings og sol. Det var reiseskildringen min i stikkordsform. Og bussen begynte å brenne, forresten:) Men mer om det en annen gang. Noen bilder.




Polske badeberter:)

What else...

Jeg må fortelle om i går. Ja, det må jeg. Her på Universitetet hadde vi Spring-Festival med parade gjennom gatene og greier. Litt 17. mai'sk. Studentene på Fine Arts (mitt fakultet) har en tradisjon på å gjøre paraden litt ekstra stas. Så studentene bruker masse tid (ofte uker) på å sy/designe/lage/bygge kostymer etter et gitt tema som alle blir enige om. Temaet i år ble Steampunk! Hoho, så knall:) For dem der ute som kun hever øyenbryn i forvirring og uvitenhet når de hører ordet Steampunk, la meg prøve en visualiserings øvelse for å forklare:

STEAMPUNK: Se for deg er fremtid. En fremtid drevet av damp! Fordi dampteknologi er den eneste teknologien som tas i bruk etter en eller annen form som apokalyptisk, tragisk katastrofe som har redusert verden til en skitten, post-industriell labyrint av et samfunn, der alle og enhver kjemper for overlevelse med alle midler. Det er mørkt, skittent, metallisk, farlig, fylt med hvesende dampventiler, snodige våpen og kjoler med korsetter.. Jada.

Uansett.. Jeg kastet meg på initiativet. Brukte en dag på å klippe opp en t-skjorte, vaske helsetrøya mi i kaffe, kjøpe steampunkete vernebriller og verktøy, pluss et par snodige lisser. Fungerte utmerket. Jeg pådro meg rollen som den teknisk anlagte mekanikeren som fikser de pedaldrevne helikopterne og damp-robotene når de bryter sammen, og Håvard ble den ensome, overlevelsesdyktige, 'Mad Max'-aktige krigeren som jakter på skrap og mutanter i ødemarken. Se på bildet:)


Mekanikere røyker. Sånn er det bare, mor. :)


En og annen Cæsar og Joker blir det jo også når folk kler seg ut.


Nei, hva mer kan jeg si. Det var en fantastisk dag, med noen utrolig flotte kostymer og mennesker. Og jeg ble invitert på te hos vise-rektoren. Det er stor stas, det. Legger sikkert ut flere bilder i på en fjesbok-album, tenker jeg. Hvis dere har spørsmål om Steampunkologi, må dere bare spørre. Eller google.

Tenker det var alt for denne gang. Det har jo skjedd en hel del andre ting, men det blir kjedelig å lese om i lengden, trur jeg. Og jeg må virkelig tilbake til papirarbeidet. Tegning. Forresten så var Ole Herigstad her i Tyrkia. Han går i klassen vår i Volda og var også utvekslingsstudent her dette halvåret. Han var her en god stund og studerte med oss, og han har klaget på at han ikke kan lese at han har vært her i det heletatt i bloggen. Dette beklager jeg mye, så neste innlegg tror jeg faktisk kun skal handle om Ole Herigstad; animatør, visjonær, humanist, revolusjonær!

Neste gang...

onsdag 22. april 2009

Illustrert minne - Språkforvirring på campus-sykehuset.

Hei. Jeg er lysere tilbake. Men mørkere i huden. Det har vært endel sol, og... da blir man jo det. Brun. På huden.

Tenkte det er på tide med et illustrert minne. Skal ikke utbrodere så forferdelig, men det er kanskje ikke 100% selvforklarende det du ser under. Jeg kom til Tyrkia uten.. proper vaccination. Jeg tenkte jeg skulle henvende meg til den lærde lege-eliten på sjukehuset for å få hjelp til dette. Dette er første gang jeg virkelige møtte språkveggen. Prøv å forklare konseptet vaksine til legen, sykepleieren, vaktmesteren og to villkårlige tyrkiske sykehusfæns KUN ved hjelp av kroppsspråk..! Aj, aj.. Gode tider. Frustrerende tider, men gode endog.

(selv om det ligner en småvokst og litt luben Håvard Strand til høyre, så er det ganske enkelt bare en vanlig tyrker uten engelsk språk innabors..)

fredag 17. april 2009

Angående tyrkisk mafia

Spennende tittel på et blogg innlegg, ikke sant?

Nå lurer dere nok fælt:)

...

Altså. Eskisehir har siden vi kom hit virket som en trygg og avsidesliggende by i Tyrkia. Men 'resent events' har satt det bildet på prøve. Det har i det siste vært en serie tilfeller av voldshandlinger her i staden som kan gjøre en naiv og glad nordmann litt skjelven. En av Eskisehirs nye og hippe uteplasser, Up'n'Down, har lenge vært en tilholdsplass for undertegnede og undertegnedes hippe, coole venner, tyrkiske og ikke tyrkiske. MEN... For en og en halv uke siden, på mandag, forandret atmosfæren seg fra hipp og... øhm.. hipp.. (trenger et bredere ordforråd. Jeg begynner å glemme norsk her nede) til noe mørkere og utrygger. Blues-bandet som pleide å spille mandagskvelder på Up'n'Down spiller ikke der lenger. Den nevnte mandagen ville vokalisten spille helt til stengetid selv om en ansatt ba han gi seg en time før pga lite oppmøte. 'I'm the musician, I'm going to play!' noe i den duren. Da ble han tatt med på bakrommet og banket sønder og sammen av fire-fem vakter på plassen..! (!!!) Han tråkket noen viktige og skumle folk på tærne.

To dager senere var vi så vidt innom igjen, nervøse og også litt nysgjerrige. Når vi går derfra, passerer vi åtte-ni politibiler og en tyrkisk politiskare i full utrykning. Da har vaktene på stedet banket livet ut av en gjest (!!!) inne i selve salen.. Aj, aj, aj..

To dager senere er jeg vitne til den tredje voldsakten på fem dager. I det vi tusler ned i klubb området i nedre etasje, bryter det ut en høylytt møljeslåssing rett foran der jeg står. Mellom tjue og tredve tyrkere suser inn mot en eller to stakkars mål i midten, og i det de slår og sparker blir vedkommende dyttet/bært/ført opp trappen og ut døren... Grunnen til dette er en slags feide mellom Up'n'Down og Glow, en rivaliserende uteplass, fordi den nye plassen tar kunder fra den gamle, og så videre. Business er ikke noe man tuller med her i Tyrkia, og det er en syltynn linje mellom fornuftig businessprat og voldsomme masseslagsmål. Jøye meg, hva skal man si.

Senere har det etablert seg at det er mafiaen i Eskisehir som holder i tøylene på Up'n'Down og flere andre steder her i byen. Alle tyrkerne vi snakker med tar dette litt som en selvfølge, mens vi fremmedfolket gaper litt teit og får store øyne når vi hører ord som 'mafia'..

MEN.. jeg føler meg trygg. Vi er så "well conected" her nede at det har blitt en vits. Jeg har borgemesteren, politisjefen og militæret på mitt lag:)

Dr. Nezih Örhon elsker Volda, så han tok oss med på middag i den første uken vår i byen. Og han fortalte meg og Håvard at hvis vi noengang havnet i trøbbel i Tyrkia, skulle han få herr Borgemester til å ordne opp. Siden han er borgemesterens "personal counseller" har vi blitt invitert til frokost hos borgemesteren flere ganger. Men vi har høflig takket nei. Vi har også blitt invitert til te hos politisjefen i byen fordi han kommer fra samme by som Håvards samboer. Og Jeg har møtt og blitt kjent med flere militære offiserer som også tilbyr hjelp med hva det skulle være, selv om jeg ikke akkurat planlegger å invadere en nasjon eller bombe noen mens jeg er her. Men det er kjekt å vite. At man kan. Hvis man vil.

Tyrkia handler om bekjentskap. Hvis man kjenner de riktige menneskene, får man "free pass" gjennom jungelen av byråkrati og papirarbeid. Det er vel ikke helt bra, og det åpner sikkert for ganske mye lugubre greier. Selv om det er noe jeg ikke har litt peiling på engang, så det skal jeg ikke kommentere videre.

Men, mamma: jeg er trygg som jesusbarnet i Marias armer, jeg. Ingen som vil mørbanke lillegutten din, vet du. Jeg er for morsom og sympatisk for det, selv for den tyrkiske mafiaen:)


hmmm... Litt dystert innlegg, men dog. Kommer lysere tilbake.

Flere tyrkiske ord som jeg kan:

örenji - student
yemebene - ikke spis meg! (dette er noe man sier som betyr "nei, nå tuller du vel?" osv.)

onsdag 8. april 2009

Illustrert minne - Istanbul dag #1

Altså.

Det har seg slik at jeg prøver å tegne ned noen av de mer unike minnene og situasjonene jeg støter på mens jeg er her. I Tyrkia. På den måten er det lett å huske de enkelte hendelsene, og også hvordan de opplevdes. Tegninger er så herlig subjektive.

Denne tegnet jeg for lenge siden. Det er fra når jeg og Håvard-mann ruslet deler av veien til et tog til Eskisehir og en mann prøvde å selge oss kaker fra bagasjerommet i bilen. Gode tider.

tirsdag 7. april 2009

Tyrkisk språk

Angående tyrkisk sråk.

Tyrkisk språk er vanskelig.

...

Det holder nesten å si dét, men jeg kan prøve å være mer konkret. Jeg synes tyrkisk språk er vanskelig. Jeg har allerede skrevet litt om hvordan språkbarrieren her nede snur det meste på hodet. Kommuniksajon er viktig; det kan hvem som helst fortelle deg, spesiellt ekteskapsrådgivere og militære folk og sånn.. Derfor er det igrunn grådig leit at jeg ikke har lest meg klok og flink i tyrkisk språk. Men man lærer jo litt underveis, da. En pålitelig kilde (tyrker) sa forleden at det egentlig er ganske lett å lære tyrkisk. Man trenger visst egentlig bare rundt 200 ord, så går det greit. Vel, jeg skal skrive en liste over alle ordene jeg kan, og så kan vi regne ut hvor mye tyrkisk jeg trenger å lære.. før det går greit, på en måte. Jeg har lært ganske mange mindre anvendelige ord, så.. jeg vet ikke. Her kommer det en liste.

(Forresten så har tyrkere noen snodige bokstaver som jeg ikke får med, så c, g, i og s kan høres annerledes ut en rett fram..)

TYRKISK: NORSK:

Meraba - Hallo
Tesjekuler - Takk
Evet - Ja
Hayer - Nei
Tamam - Ok/jeg forstår
Cay - Te
Kahve - Kaffe
Et - Kjøtt
Tavuk - Kylling
Bebe - Far
Anne - Mor
Ha digidelem - Kom igjen, gutta, da stikker vi! (mer eller mindre)
Tatli - Søt
Royalar - Drøm
Tatli Royalar - Drøm søtt

(Den var litt billig.. tells ikke.)

Süt - Melk
Su - Vann
Visne - Kirsebær
Vannmelon - Karbos
Krabbe - Jengedsh


Ehm... jeg vet jeg kan flere, men jeg kommer ikke på noen. Så hva synes dere? Klarer jeg å føre en fornuftig samtale med dette ordforådet? Det skal nevnes at jeg også kan telle til ti, men jeg orket ikke å skrive det ned. Hør på flinke Johannes som har lært å telle til ti! :) En fiktiv samtale ville bli noe som dette, kanskje:

A: hallo
B: hallo
A: tre vannmeloner.
B: jeg forstår.
A: kaffefar?
B: ja.
A: krabbete.
B nei, kyllingmelk.
A: ok.
B: seks kjøttvann.
A: nei, mor. Kirsebær.
B: jeg forstår.
A: kom igjen, gutta, nå stikker vi!
B: drøm søtt..

:)

Ble jo en fin liten konversasjon, det. Kanskje jeg må være mer modig ute i felten. Og kanske det finnes et marked for krabbete.

Med litt kjapp hoderegning har jeg funnet ut at jeg kan 29 tyrkiske ord. Med tallene én til ti. Det vil si at jeg kan 14,5% av grunnleggende tyrkisk, ifølge min pålitelige, tyrkiske kilde. Da er det bare 85,5% igjen. Jobba på, Johannes.

Hvis jeg kommer på noen flere ord, skal jeg skrive dem opp i senere innlegg. Det var alt jeg ville skrive om språk. Sånn.

(prøver å komme på flere tyrkiske ord..)

mandag 6. april 2009

Ankara


Hei, fjerne og nære.

Oppdaterings tid. Har vært ute av internett-livet en stund, da nettet hjemme bryter sammen titt og ofte. Dessuten er jeg slik en busy, busy man. Uansett, det har hvert et månedsskifte, ting har skjedd og nu er oppdateringens time kommet.

Sist jeg skrev i bloggen fortalte jeg om Istanbul. Nå har det seg slik at jeg har fått lov å kikke på Tyrkias nest største by, Ankara, som fakta fantastisk også er hovedstaden. Johannes Worldtraveller strikes again. Det vil jeg fortelle litt om.

Det hele startet som en slags impulsiv tanke. Har lenge tenkt på å dra til Syria for å.. vel.. øhm.. for å sjekke trykket. Slags. Uansett, det innebærer at man skaffer seg et visum, og den syriske ambassaden befinner seg nettopp i Ankara. Så sist torsdag tok jeg kjapptoget (1,5 timers togtur er ingenting) og plutselig var jeg i Ankara. Jeg iglet meg innpå et perifert bekjentskap i Ankara for husrom og guide mulighet, og hun stilte gladelig opp. Det skal de ha disse tyrkerne: de er veldig villige til å stille opp og hjelpe. Jeg kom 23.00 til hovedstaden, ble kjørt til utkant Ankara av en gal lærer/koordinator/med-elev/ansatt dame fra universitetet, og møtte Tugce, Sinem og Yunus. På bildene. Jeg var allerede utkjørt fra reising og ekstrem passasjerangst, så jeg sovnet ganske snart på en litt for liten sofa.

7.30 neste morgen bar det avgårde for å finne den syriske ambassaden og kikke på Ankara i dagslys. Vi fant den tilslutt rundt 09.30. Det morsomme med denne ambassaden er at den stenger 10.00... så 9.53 fikk jeg et skjema i hånden og beskjed om å komme tilbake på mandag. Dumt. Og dessuten tar det en uke å få visum, mens planen var å være i Deir Mar Musa, et slags klosterkompleks i ørkenen, i påskehelgen, så den planen feilet også. Det er sånt som skjer, Johannes, når du ikke greier å planlegge lengre enn lunsj. Uansett, det var en fin dag ellers. Vi så byen fra et "berømt" utkikkstårn når ambassade-strøket, spiste god mat og vi dro til Atatürks gravsted, Anitkabir. Det var en skummel opplevelse.. Plassen er majestetisk og stor, litt som en romersk plaza. Og Atatürks gedigne mausoleum var også flott. Men alt annet var skummelt. Jeg ble geleidet igjennom et museum viet til Atatürk og den tyrkiske selvstendighetskrigen. Et krigsmuseum. Med masse, masse bilder, effekter, voksfigurer av Atatürk og våpen. Masse, masse våpen. Og krigsdioramaer med lydeffekter av typen smelling og skriking. Jeg fikk en massivt ekkel følelse av noe som bare kan beskrives av glorifisering av krigen og Tyrkias uovervinnelighet. Følelsen ble bare hakket værre av at Yunus (fra bildene) var militær offiser og Tugce datter av en militær offiser, og hele museumsturen berørte dem veldig, veldig annerledes. Ja, ja.. Nå har jeg gjort det også.

Ankara er en enorm by.. men ikke særlig fin. Det er en enorm flekk med bebyggelse midt i landet som bare er preget av statsbygg, militærbygg og andre offentlige ting. Selv om det er Tyrkias nest største by, får man fort følelsen av at man har sett alt etter en dag med vandring. Byen mangler sjel, dessverre, noe 90% av tyrkere også er enige i. Så konklusjonen: Ankara er en grei by, men bare hvis man er med fine folk. Heldigvis var jeg med noen fine folk.

Desverre var jeg fullstendig ubrukelig sliten etter en uvanlig tidlig morgen, en dag med trasking og en ellers ubrukelig kropp, så når klokken nærmet seg 17.00, visste jeg at jeg måtte ta fem-toget hjem. Ikke særlig populær avgjørelse hos vertskapet, som hadde grandiose planer om flott tyrkisk måltid på kvelden og panekaker neste morgen, men må man dra så må man dra.. Alt i alt tilbrakte jeg ca 18 timer i Ankara, der jeg sov 7 av dem. Men jeg tror jeg har fått et solid inntrykk endog. Æsj, dette er kanskje kjedelig å lese, så jeg dropper by-skildringen her.

Alle mine europeiske venner har tatt turen hjem til påsken. Unntatt Ole. Meg og Ole. Mot resten. Kanskje vi faktisk får jobbet med noe fornuftig i påsken. Vi får se.

God påske alle sammen. Han er oppstanden, ja sannelig, sannelig...





Sliten, sliten man.

onsdag 25. mars 2009

Istanbul

Meraba.

I helgen var jeg i Istanbul! Tenke seg til, Johannes Hildre Spilling tuslende rundt i Istanbul.. Hvor skal jeg begynne..?

Det begynte slik: En av polakkene vi omgåes her skulle få besøk, og hun skulle komme til Istanbul lørdag morgen. Fin unnskyldning til å reise, tenkte vi. Vi vil si meg, Asia (tihi..) og Violetta. Desverre fikk Håvard jobbenerver, og bestemte seg for å stå over. For å konsentrere seg om arbeid. Tegning. Kreativitet. Fokus. Alle fine ting, men jeg valgte Istanbul. Vi får nok muligheten til å reise sammen senere.

Tok tog til byen natt til fredag. Jeg fikk nesten ikke sove, og det preget den første dagen og første inntrykkene. Ble susende rundt i fremmede gater som tre forvirrede zombier på sovemedisin, men alt var fint. Fin båt fra asia-siden til europa-siden, fine moskéer, galne trafikanter, fine bygninger, fine, plagsomme selgere som krever å få vite hvor vi kom fra, fine gater og butikker og generelt storby-finhet. Liker Istanbul veldig godt.

Istanbul er en enorm by (rundt 20 millioner innbyggere). Avstandene i byen er betydelige.. Man bør beregne ekstra god tid til å komme seg noe sted. Det er et nyttig tips til alle som har tenkt seg til "the Bull", som vi hippe tyrkere kaller'n. Nesten-tyrkere ihvertfall. Pseudo-tyrkere.

Jeg følte meg annerledes i Istanbul enn i Eskisehir pga en stor forskjell. I Eskisehir er jeg vant til å få litt rare blikk og annerledes behandling fordi jeg skiller meg ut fra resten av befolkningen, noe som ikke alltid er en negativ ting. Men i Istanbul er de vant til turister av alle slag, og dermed blir man øremerket "moneyman" og man føler seg dratt under samme kam som resten av de tilreisende amerikanerne, engelskmennene, tyskerne og italienerne i staden. Dette syntes jeg ofte var litt ubehagelig, og savnet den oppriktige og høflige tonen man opplever i Eskisehir. Ja da. uansett.

Vi fant et hostel etter mye om og men, og det var svært sentralt nær hoved-gågaten Taksim. Så tuslet vi rundt i halvsøvne og kikket på ting og tok bilder. Det er igrunn det koseligste med å komme til en ny plass: ta seg god tid, ikke stresse, bare observere. Nydelig dag med strålende solskinn, en av verdens mest fasinerende metropoler på alle kanter og svært hyggelig selskap. Kunne ikke vært bedre. Slik ble dagen. Om natten var det "heisa-hæla-i-taket-tenna-i-tapeten-allsang-for-full-hals-hele-natten"-fest i etasjen under oss, men vi sov relativt godt.

På lørdag måtte vi flytte. De hadde ikke rom i herberget. Vi visste ikke til hvor de kunne ha plass til en ekstra person, siden vi plukket opp den tilreisende polakk denne morgenen. Men en annen polakk (kryr av polakker her) hadde reist til Istanbul for å se fotball kampen mellom Istanbul-laget Galatasaray og Eskisehir Spor, og møtte noen lokale football-fans. De tilbydde oss husrom:) Fint. Hadde det bare vært jenter i følget hadde de nok valgt et tryggere alternativ, men med en stor og fryktinngytende viking med på laget, var det greit. Jeg oser trygghet, ser du. Fare og trygghet på én gang..! De visste seg å være relativt harmløse. Etter en lang, lang dag med museumer, bilder, og eting med et stadig voksende følge med polakker, tyrkiere og en stakkars nordmann, ble det kveld. Atilla og Aip, de harmløse tyrkerne, viste oss rundt i "Taksim by Night". Taksim på kvelden, altså. Det var også stas.

Søndag forsov vi oss, løp in i Aya Sofia (katedral/moské/museum), knipset noen bilder, løp til båten til asia-siden, hoppet på toget og tok farvel med Istanbul. Herlig by, noen fine bilder og masse fine øyeblikk underveis. Jeg er glad i å reise. Kikk på bilder.

Båten til europa-siden fra asia-siden. Her kan du se den blå-moské til venstre og Aya Sofia til høyre.

Den blå Moské. Og en mann som selger kringler.

Nok en moské. Og to flotte jenter: Asia og Violetta.

Galantar-tårnet (tror jeg) og en masse valgkamp-pynt :)

Atilla og Aip, to harmløse, trøtte tyrkere.


torsdag 19. mars 2009

Atatürk – Tyrkias Far


Hei igjen, der.

For noen dager siden satt jeg og Håvard og spiste på en plass vi liker godt. Husker ikke navnet. Tyrkisk sted. Uansett, etter vi hadde spist, kom det traskende to tyrkiske karer som introduserte seg slik: ”Hello, we need to practice our english. Can we sit?” Det kunne de så klart, og vi snakket litt engelsk. Murt og Tahsin viste seg å være Eskisehirs største Atatürk-fans. De spurte om vi visste noe om Atatürk. Vi svarte: ”Not much, no..” Og dermed begynte de å skrive, delvis for å informere oss om deres største helt, delvis for å øve seg på engelsken. Jeg synes det de skrev har en viss sjarm, og inneholder en og annen informativ snutt om Tyrkias grunnlegger Atatürk. Så jeg har skrevet den under. Ta det med en klype salt:


Atatürk

”He was born in 1881. His name is Mustafa. His father name is Ali Riza, his mother name is Zübeyde, sister is Mazbule. He studied at school of soldier. He is very succesful student. His math teacher name is is Kemal. He wanted to be ”Kemal” for loving him so much. He won succesful wars. Such as Trablusgorp, Canakkale, last war is Kurtulus savasi. He was a succesful soldier. We saw that days, we owe him. No enemy couldn’t stop at across. All of Turkish believed Atatürk and his friends and as a result Türkiye was founded in 1923 by Atatürk and his friends. He is first president of Turkey. He is a first teacher. His friends’ names are Kazim Karabehir, Fevzi Gakmak, Ismet Idödü. All of heroes are valuable, but their important is very big. Unfortunately, he died in 1938. He is in Anutkabir in Ankara. Ankara is the capital of Turkey. Anutkabir is a place in Ankara. His memories are in everyplace.”


Så der har dere det: historien om landsfaderen Atatürk, som smiler lurt på alle pengesedlene, og henger på alle vegger i Tyrkia. Vil dere lære mer om den noe kontroversielle Atatürk, blir dere nødt til å google’n.

Ellers kan jeg fortelle at jeg fortsatt tegner, lærer og utforsker. Snakket med mamma på Skype i går, og hun sier at det begynner å bli virkelig vårlig i Grimstad.. mens her snødde det i dag. Vår i Norge, snø i Tyrkia.. (sukk)

I blame the government!

I natt tar jeg toget til Istanbul; byen som rommer flere mennesker en tre norger. Jeg er litt redd, men mest spent. Dere får nok se noen vakker fotokunst når jeg kommer tilbakers. Og jeg skiftet farger for din skyld, søster Solveig, siden du fikk hodepine av den forrige looken.


Glad i dere, glad i Norge, glad i internett, glad i yoghurt og Tyrkia!

Snakks.

lørdag 14. mars 2009

Erasmus-monkeys

Godt aften, bloggfolk.

Her kommer en liten beskrivelse av en fin tur vi dro på i dag med erasmusstudentene, samt en liten refleksjon rundt ”erasmushet” og stereotypier. Spennende saker, altså.

For to uker siden var det planlagt en fin liten historisk ekskursjon til Yazilikaya, en times tur fra Eskisehir, for å kikke på en gammel islam-skole og noen historiske steiner med hull i. Den ble utsatt til i dag, da det var meldt snø og regn. I dag satte vi oss på universitetsbusser (forsinket i tråd med ”turkish time”) og kjørte av gårde. ’Vi’ vil si rundt 60 erasmus-studenter pluss dyrepassere. Refleksjonspause:

Ordvalget ovenfor er ganske bevisst. Når disse nevnte 60 erasmus-studentene samles (for hva som helst, egentlig. Tur. Middag. Bar. Kaffepause osv.) så blir omverdenen vitne til et klassisk tilfelle av deindividualisering og påfølgende atferdsmønster. På norsk: der erasmus-studenter møtes, blir oppførselen veldig erasmusete: Ikke-ord som ’Wohoo!’ og ’EEeeeyyy’ blir ofte tatt i bruk, det florerer med poseringer og klemmebilder foran ymse statuer, steiner, butikker, offentlige toalett, gamle mennesker, morsomme søppelkasser osv, det klås, flørtes og baksnakkes om hverandre, gruppebilder tas hvert 15 minutt, det lees veldig, veldig høylytt av alt som kan tolkes som det minste humoristisk, det bryter ut allsang i ny og ne, de ”kule i gjengen” imponerer alle med å spontant danse rundt og på forskjellige steder OG det klatres mye. På alt mulig. På statuer, lyktestolper, søppelcontainere, murer, historiske minnesmerker og moskeer bl.a. Dette har fra i dag av gitt hele erasmusfolket i Eskisehir den rimelig passende betegnelsen ’Erasmus-monkeys’ på folkemunne. Når jeg sier folkemunne, så vil ’folk’ si meg og Håvard, egentlig.

Nå kan det virke for den ureflekterte leser som at jeg gir en litt negativ beskrivelse av erasmusfenomenet jeg for første gang har fått mulighet til å observere på min ferd til Tyrkia, men det er ikke helt sant, ser du. Det hele fortoner seg ganske naturlig når man er midt oppi det. Bare tenk på situasjonen en erasmus-student befinner seg i: fremmed land, annerledes kultur, nye inntrykk og merkelige, uforutsette utfordringer. Så møter denne studenten en horde med-studenter i akkurat samme situasjon som gjerne deler dennes observasjoner og frustrasjoner. Da er det lett å føle seg ”hjemme” blant fremmede med det samme, og man oppfører seg som resten av flokken, selv om det fra utsiden kan virke snodig. Videre vil jeg si at jeg har funnet noen virkelige skatter av noen mennesker blant disse erasmusapekattene. Virkelig fantastiske apekatter er de. Er vi. Jeg er en prima erasmusapekatt. Men jeg klatrer ikke. Ikke ennå.

Meg og Håvard prøvde på bussen hjem i dag å sammenligne alt sammen med noe, fordi det virket så kjent. Vi kom på det: det er som ungdomsskolen. Alle er litt usikre og midt oppi noe nytt og spennende og det gjelder å imponere de andre på underlige måter. For de av dere som noen gang har tenkt om ungdomsskoleårene deres at ’hadde jeg visst det jeg vet nå den gang da..’, vel da er det bare å prøve seg som student i utlandet.. Det kunne absolutt vært værre, da. Fin gjeng, alt i alt. Good times. Nok refleksjon rundt erasmushet. Refleksjonspause over..


Altså... Vi ankom en liten rønne av en landsby i den tyrkiske ødemarken. Der fikk vi noen virkelig underlige blikk. Blant annet pga erasmus-monkeyness, men også fordi vi kanskje dobblet innbyggertallet når vi gikk av bussen. Så med en eskorte av gateunger og interesserte, gamle folk trasket vi opp til en flott festning. Nå må jeg innrømme noe: Jeg visste ikke hvor eller til hva vi dro og ingen fortalte oss noe særlig underveis heller.. Såå.. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg så i dag. Jeg fikk høre av en usikker tyrkisk person at det var det første universitetet i et av tyrkias gamle imperiumer, og en av islams helter kriget, døde og ble begravet her engang. Føler du deg informert nå? Godt, godt, jeg har ikke mer. Men plassen var fantastisk. Vi tok en million bilder, poserte rundt omkring og folk klatret litt rundt. Og det snødde masse. Etter at vi invaderte en cafe for å drikke te, dro vi.

Vi kom til Midas City. Dere kjenner kong Midas? Med eselører? Her kommer han fra. Det er en ganske rå plass. Frig-sivilisajonens hovedsete. Den store skiven på bildet er et alter og steinen med alle hullene er en boplass/gravplass. Romerne kalte steinen ’De 40 Øyne’! Filmtittelpotensiale.. På åsen over der steinen står blåste det opp til skikkelig snøstorm. Var kanskje ikke den beste ideen å utsette turen til nettopp denne helgen.. Men nordmann som jeg er koste jeg meg som fot i hose, smågodt i pose og godlukt i rose. Det føltes riktig hjemmekoselig på den snødekte, iskalde fjellknausen. Sang til og med nasjonalsangen for meg selv. Ellers vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Turen lar seg best beskrive med bilder. Fin tur, kald temperatur.

Se på bildene. Inntil neste gang.




Release the monkeys!




torsdag 12. mars 2009

QA

Vær hilset surfere av verdensveven og Johannesvenner fjerne og nære!

(trompetfanfare)

Etter et flott initiativ av min gode venn Morten Espeland er det flere johannesvenner (la oss kalle dem "fæns") som har stilt spørsmål om Tyrkia på fjesbok-tråden "spørsmål fra fæns". Det oppfordrer jeg forøvrig flere til å gjøre, da det er ingenting som gleder mitt hjerte mer enn å opplyse nysgjerrige nordmenn og nordkvinner om Tyrkias mange mysterier. Og husk: det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar. Uansett, siden jeg har skrevet en god del av min Tyrkia-lore i svarene på disse spørsmålene, har jeg valgt å publisere noen av spørsmålene her på 'Le Blogg'. Som en slags QA (Questions and Answers), eller kanskje FAQ (Frequently Asked Questions), selv om spørsmålene bare har blitt stilt én gang, og gjerne aldri vil bli stilt igjen. Noensinne... Så QA, da. Synes dere det var en god idé? Flott! Jeg også..

Så langt har hele fire mennesker vært nysgjerrige nok til å stille spørsmål. Her kommer de:


Morten Espeland spør:

-Hvilket navn bruker du når du er i Tyrkia?

Jeg presenterer jeg selv som Johannes for de aller fleste. De synes det er vanskelig å si, så det går gjerne i navn som Yunus, Johanna, Johanne, Johnes osv. Det tar litt lang tid å forklare at noen av disse er jentenavn som jeg helst så at de ikke brukte..


-Har du kommet over noe du måtte si nei til?

Smakte Iskender, en veldig erketyrkisk matrett, her om dagen. Masse kjøtt på noe brød i bunnen og tomatsuppelignende greier på toppen. Når den ene servitøren kom med en enorm kokende gryte med smør og begynte å helle over alt, måtte jeg bruke det ene tyrkiske ordet jeg hadde lært til da: Hayer, hayer! Nei, nei. For mye fett er'kke fett.


Eivind H. Spilling spør:

-Kan man betale med bamsemums i Tyrkia? (Trodde det var kameler som var valuta-substitutten i diverse midtøsten-land)

Som jeg svarte på i bloggen, kan man alltids få til å bruke bamsemums som valuta, men jeg gjetter at det ikke er dagligdags, nei. Nordmenn er ikke dagligdags, så bamsemums er underlig for de fleste her. MEN kameler har jeg ikke sett noe som helst sted, så hvis det benyttes som valuta (som stereotypen tilsier) har de greid å gjøre det svært godt skult.


-...er Tyrkia et midtøsten-land?

Nei. Tror ikke det. Dørterskelen til Midtøsten. Grenser jo til Syria, Irak, Iran, så det er underlig. Men en tyrkisk jente jeg snakket med for litt siden hadde vært erasmusstudent i Milano, og kunne ikke fordra at folk trodde hun kom fra middtøsten. Såå.. niks. Tror ikke det.


Morten Espeland spør:

-Er Silje Nergaard stor i Tyrkia?

Nei.


-Hvis ikke - kunne hun blitt det?

Ehm... nei. Måtte i så fall lagt til noen tyrkiske melodier og beats til jazzsangene, og da hadde det plutselig opphørt å være Silje Nergaard.


-er det noen store artister fra Norge i Tyrkia?

Man kan høre Madcons Beggin' overalt hvor det er høy musikk av typen club. Det er litt festlig. Hørte til og med et rockabilli salsaband som covret sangen. Madcon er stort i store deler av verden, tror jeg.


-Hva ligger på hitlistene om dagen?

Ymse tyrkiske og kurdiske sanger og balkan sanger som ofte handler om kjærlighet til kusiner. Og alle kan alle tekstene utenat.


-Hvis Norge lager binders - Hva lager Tyrkia?

Yoghurt. Definitivt yoghurt. De er veldig stolte av yoghurten sin her nede, og man får kjøpt flertallige typer yoghurt, i små beger eller enorme 5 liters bøtter. Tyrkia = Yoghurtland.


-Hvilke farger legger man merke til av farger som går igjen i gatelivet i Tyrkia?

Ganske grell by, rent fargemessig, må jeg innrømme.. Det går i rødbrun murstein, bleik og stygg gul, blå og rød maling går igjen på husene og ellers er alt asfalt og "brostein" ("brostein" fordi det er som oftest ikke ekte brostein, men asfalt som har blitt trykket med et brosteinmønster.. turkish style). Ellers på folk ser man jordfarger på de fleste, ett og annet utskudd med farger og hvis du er heldig kan man se en dame med svart burka, eller kvinne-ninjaene, som jeg liker å kalle dem. De ser litt ut som hufsa i Mummidalen.


-Kan man finne Gull i Tyrkia?

Tyrkeren jeg bor med sier at man kan finne gull nær Bergama, så ja.


Edny Johanne Lauvstad spør:

-Er de tyrkiske jentene søte?

De fleste er ganske søte, det skal jeg innrømme. Men så er jo alt her nede fortsatt fremmed og eksotisk, så det kan ha noe med det å gjøre. Det finnes jo eksempler på hver ende av spekteret: Noen ekstraordinært pene (som får en til å stoppe opp, sukke tungt, og gå videre) og det finnes også jenter her som det er vanskelig å skille fra menn pga åpenbart maskuline trekk og ymse kroppshår overalt.. (*frysning*). Men noen søte jenter finnes det altså.


Tor C. Eckel spør:

-Vil det bli noe urban street jumping mens du er der nede?

Idag snakket meg og Håvard om nettopp dette! Og det ser ut til at vi vil samle et lite crew og rett og slett hoppe fletta av tyrkia. MEN det innebærer at jeg må løse et veldig viktig image-relatert problem: du skjønner mitt outfitten til mitt gatealias Kosovo K ligger i en fjøs i Volda, og dette må jeg forsøke å få sendt hit før jeg kan virkelig vurdere 'high flight to keep it tight'. De fleste håper jeg er enig i at jeg ikke kan hoppe en by uten Kosovo K's gråblå kosovo-genser og hans trademark RIMI-svettebånd.. Men det kommer nok til å skje. Og så må vi finne et rått gatenavn til Håvard.


-Er kebaben så god der nede som kameraten min skal ha det til?

Kebap'en her nede er anerledes. Bestiller du kebap får man et fat med salat og brød og to striper med kebap-kjøtt, altså ikke en pitakurv stappfull av ymse salat, kjøtt og et hav med dressing. Men den er riktig, riktig god! Begynner å gå litt lei av tyrkisk mat, da. Savner potetball. Og fisk. Nå svarer jeg ikke på spørsmålet ditt lenger, så da slutter jeg.


-Kler den vanlig tyrker bart?

Hmmmmmm... ja. Og en og annen uvanelig tyrker kler også bart.


-Er det mange som går med sånn fez-hatt?

Nei. Har sett én til nå, og jeg er ikke sikker på om Det var en ordentlig fez-hatt engang. Litt skuffet selv, kjenner jeg.


Fine spørsmål fra fine folk. Håper det var interessant for dere andre også. For jeg er sikker på at dere har lurt på om og evt. hvor man finner gull i Tyrkia f.eks.. Well, now you know.

Ellers blir det dårlig med nær-daglige oppdateringer, så en kort oppsummering: har det godt, fått en ny venn eller to, ordnet skole business, varmere i været, spiser mat, lærer lite tyrkisk, men har det som nevnt godt.

Inntil neste gang. Hold dere sunne og trygge.

:)

onsdag 4. mars 2009

Oppdatering fra sør-øst europa.

Par dager siden sist. Mamma har bedt om en oppdatering. Her kommer den, altså. Litt om tyrkisk hverdag og Eskisehir


Vinterdagene jeg tok bilde av sist er forbi, virker deg som. I dag har det vært digg solskinn og rundt 13 grader ute. Det gjør noe med humøret. I går derimot var en ikke så bra dag. Skulle vært tøff nording å kledde meg ikke nok de siste dagene, og i går lå jeg slapp, hvesende, tett, gretten og sjuk i kjellerleiligheten min hele dagen. Uproduktiv og meningløs dag. Men i dag føler jeg meg bedre en noensinne! Finflott!

Litt om byen jeg bor i. Eskisehir er kjent for tre ting: Universitetet, gruvearbeid og militærbasen her. Det er ikke bare, bare det.. Volda er jo også bare kjent pga høgskulen, nynorsk og hipphopperne i Sidebrok. Det bor ca 500 000 folk her, så nesten ca Oslo. Litt mindre. Det som er sært er at det bor rundt 100 000 studenter her. For de som ikke viste det er Anadolu Universitetet verdens fjerde største universitet i VERDEN med rundt 850 000 registrerte studenter! Ikke spør meg hvor de andre 750 000 studentene holder til, for det vet jeg ikke. Kanskje i skjul. I Syria. Jeg vet ikke. Studentbefolkningen preger byen; det kryr av studenttilbud, stuentbarer, studentcaféer, studentstrøk og andre studentrelaterte ting. Litt som Volda. Bare at der finnes det tre studentblokker og en studentplass. ☺

Jeg liker Eskisehir. Det er en overkommelig by. Man kan gå til alle stedene man vil fra leiligheten min i sentrum, og det tar ikke lang tid. Hvis du har dårlig tid går det en trygg og forutsigbar Tram-bane gjennom byen, og hvis man føler seg eventyrlysten kan man kaste seg inn i en minibuss som går til litt tilfeldige destinasjoner, avhengig av sjåførens humør. Hvis man er posh og rik kan man handle på div kjøpesentre, eller hvis man er fattig eller hipp kan du gå i gatene i gamlebyen der man finner alt mulig. Det hjelper å ha med seg en som vet hvor han/hun går i gamlebyen, da. I gatene er det fortsatt pyntet veldig desember-aktig med ymse lysdekorasjoner og glorete ting. Men jeg mistenker at det bare er slik Tyrkia er. Hva vet vel lille jeg. Eskisehir er både rikt og fattig. Store kjøpesentre, moderne fasiliteter og rike handlegater er bare ett kvartal unna fattigslige residensområder med nedbrutte boligblokker og små, falleferdige hus. Det har sin sjarm.

En liten observasjon fra butikker i Eskisehir. Siden det er få arbeidsplasser og mange tyrkere i Tyrkia, har selv små, små bedrifter mange flere ansatte enn det vi i Norge vil kalle nødvendig eller effektiv drift. I Tyrkia tror jeg de tenker mer på å hjelp sin arbeidsløse neste enn å drive god butikk. Det er jo en fin tanke. Hvis man setter seg på en liten bule for å ete hvitloff-junkfood blir man møtt av en som sier hei i døren, en som viser deg plassen din, noen ganger en som tar jakken din, en som spør hva du vil ha, en annen som spør om det skulle være noe mer, en drikke ansvarlig, en eller to som kjapt lager maten din, en som kommer med den, en som tar betaling osv. Man kan nesten ikke sleppe gaffelen ned på tallerkenen uten at den blir snappet opp av en gaffelansvarlig og erstattet. Litt stas og litt irriterende samtidig.

De serverer alltid en liten kopp te på huset. Det synes jeg er fint.

En annen ting om Eskisehir er lydbildet. Det er fint å få beskrevet, for det går det ikke an å ta bilder av. Gatelangs i Eskisehir hører man følgende: masse tyrkisk gibberish (for meg ihvertfall), psykisk ustabile bilister som tuter iherdig på hverandre, folk som roper ’kjøp svidde kastanjenøtter her’ på tyrkisk, løshunder som bjeffer, Tyrkisk folkemusikk og valgløfter på farlig høyt desibelnivå fra biler som driver valgkamp for tiden og over hodene suser det jetfly heletiden. Tror jetflypilotene gjør sport i å se hvor lavt de kan fly over byen før de får kjeft fra folk med knuste ruter eller ødelagte trommehinner. Så sånn høres byen min ut.

Har det godt her. Fått noen gode venner som gjør at det føles mer å mer naturlig og hjemlig å være her. Skal innrømme at jeg var litt skremt i begynnelsen. Det blir man jo alltid på nye steder man skal være lenge. Men det er noen ordentlig kremjenter du kan se på bildet. Og en kremgutt..(?) Sammen lager vi lager middag, ser på film, utforsker Tyrkia og finner på underholdene løgner om landene og kulturene vi kommer fra. Så langt har jeg forsøkt å overbevise dem om at nordmenn bare spiser sopp og bark, bor i hull i bakken med periskop for å holde utkikk, møtes en gang i året for å sloss med isbjørnene våre og at vi står to timer daglig i fuktig jord for å trekke til oss næring gjennom tåneglene. Lite konstruktivt og bro byggende mellom kulturer, men veldig artig. Ellers har jeg nesten utelukkende hatt positive møter med tyrkerne her i byen. De er rett og slett veldig ok. Kanskje de behandler meg bedre siden jeg er innflytter og ikke kan språket og sånn. Nesten som man behandler et barn som har mistet mamma i en stor butikk og ser veldig redd og fortapt ut. Slik kan jeg fremstå her, i hvert fall. Dessuten har jeg en ustoppelig karisma som også hjelper... .... .. . ...

Yupp. Skrevet litt nå. Til alle som var bekymret for meg i går: ikke være redde, jeg var bare syk. Det blir man. Og så blir man frisk. Og det er jeg nå. Fint.

Ellers. Til alle: gøy at dere ser innom bloggen. Føl dere frie til å stille spørsmål om Tyrkia på fjesbok gruppen ’Johannes sin hippe reiseblogg’ under tråden ”spørsmål fra fæns”, så skal jeg svare så godt jeg kan på alt dere lurer på om Tyrkia. Og jeg kan godt, skal dere vite. Etter hvert skraper jeg sammen de klokeste eller artigste spørsmålene og svaret mitt her i bloggen. Bloggen over alle blogger. Min blogg.

Johannes ut.


Eskisehir by night.

Tyrkere er glade i hverandre. Og yoghurt.


torsdag 26. februar 2009

Winter wonderland?

Hei, dedikerte bloggfølgere.

I dag snør det i Eskisehir. Det stemmer; det snør her i Tyrkia. Eskisehir ligger ganske godt oppe i høydemeterne, og er ikke spesielt varmt. Men det kommer. Varme, sol, svette t-skjorter, solstekte gater, glade tyrkere og slappe studenter i gresset. Akkurat nå er det bare slapp slapps overalt. Jeg tror tyrkere ser på vinter og kuldetiden som en ikke-ting. De forholder seg liksom ikke til den. De kompenserer for kulden ute med å fyre til kokepunktet inne. Kontrasten er så drøy at jeg ofte venter litt i døren, med kulde i ryggen og stekende varme i ansiktet, før jeg går inn noe sted. For en snøglad nordmann er det ganske hjemmekoselig i gatene akkurat nå. Har tatt noen bilder fra gatene der jeg bor. Kaffehender gjør at de ikke er spesielt skarpe, men pytt..

Neste helg skal vi besøke kusinen til Håvards flat-mate. Hun bor i fjellet. Da skal vi stå på ski og snowboard. Knall:)

A: Hei, Johannes. Hvordan var Tyrkia?
J: Joda, flott der.
A: Hva gjorde du?
J: Stod på ski og sånn..

Elsker livet..