Istanbul

Meraba.

I helgen var jeg i Istanbul! Tenke seg til, Johannes Hildre Spilling tuslende rundt i Istanbul.. Hvor skal jeg begynne..?

Det begynte slik: En av polakkene vi omgåes her skulle få besøk, og hun skulle komme til Istanbul lørdag morgen. Fin unnskyldning til å reise, tenkte vi. Vi vil si meg, Asia (tihi..) og Violetta. Desverre fikk Håvard jobbenerver, og bestemte seg for å stå over. For å konsentrere seg om arbeid. Tegning. Kreativitet. Fokus. Alle fine ting, men jeg valgte Istanbul. Vi får nok muligheten til å reise sammen senere.

Tok tog til byen natt til fredag. Jeg fikk nesten ikke sove, og det preget den første dagen og første inntrykkene. Ble susende rundt i fremmede gater som tre forvirrede zombier på sovemedisin, men alt var fint. Fin båt fra asia-siden til europa-siden, fine moskéer, galne trafikanter, fine bygninger, fine, plagsomme selgere som krever å få vite hvor vi kom fra, fine gater og butikker og generelt storby-finhet. Liker Istanbul veldig godt.

Istanbul er en enorm by (rundt 20 millioner innbyggere). Avstandene i byen er betydelige.. Man bør beregne ekstra god tid til å komme seg noe sted. Det er et nyttig tips til alle som har tenkt seg til "the Bull", som vi hippe tyrkere kaller'n. Nesten-tyrkere ihvertfall. Pseudo-tyrkere.

Jeg følte meg annerledes i Istanbul enn i Eskisehir pga en stor forskjell. I Eskisehir er jeg vant til å få litt rare blikk og annerledes behandling fordi jeg skiller meg ut fra resten av befolkningen, noe som ikke alltid er en negativ ting. Men i Istanbul er de vant til turister av alle slag, og dermed blir man øremerket "moneyman" og man føler seg dratt under samme kam som resten av de tilreisende amerikanerne, engelskmennene, tyskerne og italienerne i staden. Dette syntes jeg ofte var litt ubehagelig, og savnet den oppriktige og høflige tonen man opplever i Eskisehir. Ja da. uansett.

Vi fant et hostel etter mye om og men, og det var svært sentralt nær hoved-gågaten Taksim. Så tuslet vi rundt i halvsøvne og kikket på ting og tok bilder. Det er igrunn det koseligste med å komme til en ny plass: ta seg god tid, ikke stresse, bare observere. Nydelig dag med strålende solskinn, en av verdens mest fasinerende metropoler på alle kanter og svært hyggelig selskap. Kunne ikke vært bedre. Slik ble dagen. Om natten var det "heisa-hæla-i-taket-tenna-i-tapeten-allsang-for-full-hals-hele-natten"-fest i etasjen under oss, men vi sov relativt godt.

På lørdag måtte vi flytte. De hadde ikke rom i herberget. Vi visste ikke til hvor de kunne ha plass til en ekstra person, siden vi plukket opp den tilreisende polakk denne morgenen. Men en annen polakk (kryr av polakker her) hadde reist til Istanbul for å se fotball kampen mellom Istanbul-laget Galatasaray og Eskisehir Spor, og møtte noen lokale football-fans. De tilbydde oss husrom:) Fint. Hadde det bare vært jenter i følget hadde de nok valgt et tryggere alternativ, men med en stor og fryktinngytende viking med på laget, var det greit. Jeg oser trygghet, ser du. Fare og trygghet på én gang..! De visste seg å være relativt harmløse. Etter en lang, lang dag med museumer, bilder, og eting med et stadig voksende følge med polakker, tyrkiere og en stakkars nordmann, ble det kveld. Atilla og Aip, de harmløse tyrkerne, viste oss rundt i "Taksim by Night". Taksim på kvelden, altså. Det var også stas.

Søndag forsov vi oss, løp in i Aya Sofia (katedral/moské/museum), knipset noen bilder, løp til båten til asia-siden, hoppet på toget og tok farvel med Istanbul. Herlig by, noen fine bilder og masse fine øyeblikk underveis. Jeg er glad i å reise. Kikk på bilder.

Båten til europa-siden fra asia-siden. Her kan du se den blå-moské til venstre og Aya Sofia til høyre.

Den blå Moské. Og en mann som selger kringler.

Nok en moské. Og to flotte jenter: Asia og Violetta.

Galantar-tårnet (tror jeg) og en masse valgkamp-pynt :)

Atilla og Aip, to harmløse, trøtte tyrkere.

Atatürk – Tyrkias Far

Hei igjen, der.

For noen dager siden satt jeg og Håvard og spiste på en plass vi liker godt. Husker ikke navnet. Tyrkisk sted. Uansett, etter vi hadde spist, kom det traskende to tyrkiske karer som introduserte seg slik: ”Hello, we need to practice our english. Can we sit?” Det kunne de så klart, og vi snakket litt engelsk. Murt og Tahsin viste seg å være Eskisehirs største Atatürk-fans. De spurte om vi visste noe om Atatürk. Vi svarte: ”Not much, no..” Og dermed begynte de å skrive, delvis for å informere oss om deres største helt, delvis for å øve seg på engelsken. Jeg synes det de skrev har en viss sjarm, og inneholder en og annen informativ snutt om Tyrkias grunnlegger Atatürk. Så jeg har skrevet den under. Ta det med en klype salt:


Atatürk

”He was born in 1881. His name is Mustafa. His father name is Ali Riza, his mother name is Zübeyde, sister is Mazbule. He studied at school of soldier. He is very succesful student. His math teacher name is is Kemal. He wanted to be ”Kemal” for loving him so much. He won succesful wars. Such as Trablusgorp, Canakkale, last war is Kurtulus savasi. He was a succesful soldier. We saw that days, we owe him. No enemy couldn’t stop at across. All of Turkish believed Atatürk and his friends and as a result Türkiye was founded in 1923 by Atatürk and his friends. He is first president of Turkey. He is a first teacher. His friends’ names are Kazim Karabehir, Fevzi Gakmak, Ismet Idödü. All of heroes are valuable, but their important is very big. Unfortunately, he died in 1938. He is in Anutkabir in Ankara. Ankara is the capital of Turkey. Anutkabir is a place in Ankara. His memories are in everyplace.”


Så der har dere det: historien om landsfaderen Atatürk, som smiler lurt på alle pengesedlene, og henger på alle vegger i Tyrkia. Vil dere lære mer om den noe kontroversielle Atatürk, blir dere nødt til å google’n.

Ellers kan jeg fortelle at jeg fortsatt tegner, lærer og utforsker. Snakket med mamma på Skype i går, og hun sier at det begynner å bli virkelig vårlig i Grimstad.. mens her snødde det i dag. Vår i Norge, snø i Tyrkia.. (sukk)

I blame the government!

I natt tar jeg toget til Istanbul; byen som rommer flere mennesker en tre norger. Jeg er litt redd, men mest spent. Dere får nok se noen vakker fotokunst når jeg kommer tilbakers. Og jeg skiftet farger for din skyld, søster Solveig, siden du fikk hodepine av den forrige looken.


Glad i dere, glad i Norge, glad i internett, glad i yoghurt og Tyrkia!

Snakks.

Erasmus-monkeys

Godt aften, bloggfolk.

Her kommer en liten beskrivelse av en fin tur vi dro på i dag med erasmusstudentene, samt en liten refleksjon rundt ”erasmushet” og stereotypier. Spennende saker, altså.

For to uker siden var det planlagt en fin liten historisk ekskursjon til Yazilikaya, en times tur fra Eskisehir, for å kikke på en gammel islam-skole og noen historiske steiner med hull i. Den ble utsatt til i dag, da det var meldt snø og regn. I dag satte vi oss på universitetsbusser (forsinket i tråd med ”turkish time”) og kjørte av gårde. ’Vi’ vil si rundt 60 erasmus-studenter pluss dyrepassere. Refleksjonspause:

Ordvalget ovenfor er ganske bevisst. Når disse nevnte 60 erasmus-studentene samles (for hva som helst, egentlig. Tur. Middag. Bar. Kaffepause osv.) så blir omverdenen vitne til et klassisk tilfelle av deindividualisering og påfølgende atferdsmønster. På norsk: der erasmus-studenter møtes, blir oppførselen veldig erasmusete: Ikke-ord som ’Wohoo!’ og ’EEeeeyyy’ blir ofte tatt i bruk, det florerer med poseringer og klemmebilder foran ymse statuer, steiner, butikker, offentlige toalett, gamle mennesker, morsomme søppelkasser osv, det klås, flørtes og baksnakkes om hverandre, gruppebilder tas hvert 15 minutt, det lees veldig, veldig høylytt av alt som kan tolkes som det minste humoristisk, det bryter ut allsang i ny og ne, de ”kule i gjengen” imponerer alle med å spontant danse rundt og på forskjellige steder OG det klatres mye. På alt mulig. På statuer, lyktestolper, søppelcontainere, murer, historiske minnesmerker og moskeer bl.a. Dette har fra i dag av gitt hele erasmusfolket i Eskisehir den rimelig passende betegnelsen ’Erasmus-monkeys’ på folkemunne. Når jeg sier folkemunne, så vil ’folk’ si meg og Håvard, egentlig.

Nå kan det virke for den ureflekterte leser som at jeg gir en litt negativ beskrivelse av erasmusfenomenet jeg for første gang har fått mulighet til å observere på min ferd til Tyrkia, men det er ikke helt sant, ser du. Det hele fortoner seg ganske naturlig når man er midt oppi det. Bare tenk på situasjonen en erasmus-student befinner seg i: fremmed land, annerledes kultur, nye inntrykk og merkelige, uforutsette utfordringer. Så møter denne studenten en horde med-studenter i akkurat samme situasjon som gjerne deler dennes observasjoner og frustrasjoner. Da er det lett å føle seg ”hjemme” blant fremmede med det samme, og man oppfører seg som resten av flokken, selv om det fra utsiden kan virke snodig. Videre vil jeg si at jeg har funnet noen virkelige skatter av noen mennesker blant disse erasmusapekattene. Virkelig fantastiske apekatter er de. Er vi. Jeg er en prima erasmusapekatt. Men jeg klatrer ikke. Ikke ennå.

Meg og Håvard prøvde på bussen hjem i dag å sammenligne alt sammen med noe, fordi det virket så kjent. Vi kom på det: det er som ungdomsskolen. Alle er litt usikre og midt oppi noe nytt og spennende og det gjelder å imponere de andre på underlige måter. For de av dere som noen gang har tenkt om ungdomsskoleårene deres at ’hadde jeg visst det jeg vet nå den gang da..’, vel da er det bare å prøve seg som student i utlandet.. Det kunne absolutt vært værre, da. Fin gjeng, alt i alt. Good times. Nok refleksjon rundt erasmushet. Refleksjonspause over..


Altså... Vi ankom en liten rønne av en landsby i den tyrkiske ødemarken. Der fikk vi noen virkelig underlige blikk. Blant annet pga erasmus-monkeyness, men også fordi vi kanskje dobblet innbyggertallet når vi gikk av bussen. Så med en eskorte av gateunger og interesserte, gamle folk trasket vi opp til en flott festning. Nå må jeg innrømme noe: Jeg visste ikke hvor eller til hva vi dro og ingen fortalte oss noe særlig underveis heller.. Såå.. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg så i dag. Jeg fikk høre av en usikker tyrkisk person at det var det første universitetet i et av tyrkias gamle imperiumer, og en av islams helter kriget, døde og ble begravet her engang. Føler du deg informert nå? Godt, godt, jeg har ikke mer. Men plassen var fantastisk. Vi tok en million bilder, poserte rundt omkring og folk klatret litt rundt. Og det snødde masse. Etter at vi invaderte en cafe for å drikke te, dro vi.

Vi kom til Midas City. Dere kjenner kong Midas? Med eselører? Her kommer han fra. Det er en ganske rå plass. Frig-sivilisajonens hovedsete. Den store skiven på bildet er et alter og steinen med alle hullene er en boplass/gravplass. Romerne kalte steinen ’De 40 Øyne’! Filmtittelpotensiale.. På åsen over der steinen står blåste det opp til skikkelig snøstorm. Var kanskje ikke den beste ideen å utsette turen til nettopp denne helgen.. Men nordmann som jeg er koste jeg meg som fot i hose, smågodt i pose og godlukt i rose. Det føltes riktig hjemmekoselig på den snødekte, iskalde fjellknausen. Sang til og med nasjonalsangen for meg selv. Ellers vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Turen lar seg best beskrive med bilder. Fin tur, kald temperatur.

Se på bildene. Inntil neste gang.

Release the monkeys!

QA

Vær hilset surfere av verdensveven og Johannesvenner fjerne og nære!

(trompetfanfare)

Etter et flott initiativ av min gode venn Morten Espeland er det flere johannesvenner (la oss kalle dem "fæns") som har stilt spørsmål om Tyrkia på fjesbok-tråden "spørsmål fra fæns". Det oppfordrer jeg forøvrig flere til å gjøre, da det er ingenting som gleder mitt hjerte mer enn å opplyse nysgjerrige nordmenn og nordkvinner om Tyrkias mange mysterier. Og husk: det finnes ingen dumme spørsmål, bare dumme svar. Uansett, siden jeg har skrevet en god del av min Tyrkia-lore i svarene på disse spørsmålene, har jeg valgt å publisere noen av spørsmålene her på 'Le Blogg'. Som en slags QA (Questions and Answers), eller kanskje FAQ (Frequently Asked Questions), selv om spørsmålene bare har blitt stilt én gang, og gjerne aldri vil bli stilt igjen. Noensinne... Så QA, da. Synes dere det var en god idé? Flott! Jeg også..

Så langt har hele fire mennesker vært nysgjerrige nok til å stille spørsmål. Her kommer de:


Morten Espeland spør:

-Hvilket navn bruker du når du er i Tyrkia?

Jeg presenterer jeg selv som Johannes for de aller fleste. De synes det er vanskelig å si, så det går gjerne i navn som Yunus, Johanna, Johanne, Johnes osv. Det tar litt lang tid å forklare at noen av disse er jentenavn som jeg helst så at de ikke brukte..


-Har du kommet over noe du måtte si nei til?

Smakte Iskender, en veldig erketyrkisk matrett, her om dagen. Masse kjøtt på noe brød i bunnen og tomatsuppelignende greier på toppen. Når den ene servitøren kom med en enorm kokende gryte med smør og begynte å helle over alt, måtte jeg bruke det ene tyrkiske ordet jeg hadde lært til da: Hayer, hayer! Nei, nei. For mye fett er'kke fett.


Eivind H. Spilling spør:

-Kan man betale med bamsemums i Tyrkia? (Trodde det var kameler som var valuta-substitutten i diverse midtøsten-land)

Som jeg svarte på i bloggen, kan man alltids få til å bruke bamsemums som valuta, men jeg gjetter at det ikke er dagligdags, nei. Nordmenn er ikke dagligdags, så bamsemums er underlig for de fleste her. MEN kameler har jeg ikke sett noe som helst sted, så hvis det benyttes som valuta (som stereotypen tilsier) har de greid å gjøre det svært godt skult.


-...er Tyrkia et midtøsten-land?

Nei. Tror ikke det. Dørterskelen til Midtøsten. Grenser jo til Syria, Irak, Iran, så det er underlig. Men en tyrkisk jente jeg snakket med for litt siden hadde vært erasmusstudent i Milano, og kunne ikke fordra at folk trodde hun kom fra middtøsten. Såå.. niks. Tror ikke det.


Morten Espeland spør:

-Er Silje Nergaard stor i Tyrkia?

Nei.


-Hvis ikke - kunne hun blitt det?

Ehm... nei. Måtte i så fall lagt til noen tyrkiske melodier og beats til jazzsangene, og da hadde det plutselig opphørt å være Silje Nergaard.


-er det noen store artister fra Norge i Tyrkia?

Man kan høre Madcons Beggin' overalt hvor det er høy musikk av typen club. Det er litt festlig. Hørte til og med et rockabilli salsaband som covret sangen. Madcon er stort i store deler av verden, tror jeg.


-Hva ligger på hitlistene om dagen?

Ymse tyrkiske og kurdiske sanger og balkan sanger som ofte handler om kjærlighet til kusiner. Og alle kan alle tekstene utenat.


-Hvis Norge lager binders - Hva lager Tyrkia?

Yoghurt. Definitivt yoghurt. De er veldig stolte av yoghurten sin her nede, og man får kjøpt flertallige typer yoghurt, i små beger eller enorme 5 liters bøtter. Tyrkia = Yoghurtland.


-Hvilke farger legger man merke til av farger som går igjen i gatelivet i Tyrkia?

Ganske grell by, rent fargemessig, må jeg innrømme.. Det går i rødbrun murstein, bleik og stygg gul, blå og rød maling går igjen på husene og ellers er alt asfalt og "brostein" ("brostein" fordi det er som oftest ikke ekte brostein, men asfalt som har blitt trykket med et brosteinmønster.. turkish style). Ellers på folk ser man jordfarger på de fleste, ett og annet utskudd med farger og hvis du er heldig kan man se en dame med svart burka, eller kvinne-ninjaene, som jeg liker å kalle dem. De ser litt ut som hufsa i Mummidalen.


-Kan man finne Gull i Tyrkia?

Tyrkeren jeg bor med sier at man kan finne gull nær Bergama, så ja.


Edny Johanne Lauvstad spør:

-Er de tyrkiske jentene søte?

De fleste er ganske søte, det skal jeg innrømme. Men så er jo alt her nede fortsatt fremmed og eksotisk, så det kan ha noe med det å gjøre. Det finnes jo eksempler på hver ende av spekteret: Noen ekstraordinært pene (som får en til å stoppe opp, sukke tungt, og gå videre) og det finnes også jenter her som det er vanskelig å skille fra menn pga åpenbart maskuline trekk og ymse kroppshår overalt.. (*frysning*). Men noen søte jenter finnes det altså.


Tor C. Eckel spør:

-Vil det bli noe urban street jumping mens du er der nede?

Idag snakket meg og Håvard om nettopp dette! Og det ser ut til at vi vil samle et lite crew og rett og slett hoppe fletta av tyrkia. MEN det innebærer at jeg må løse et veldig viktig image-relatert problem: du skjønner mitt outfitten til mitt gatealias Kosovo K ligger i en fjøs i Volda, og dette må jeg forsøke å få sendt hit før jeg kan virkelig vurdere 'high flight to keep it tight'. De fleste håper jeg er enig i at jeg ikke kan hoppe en by uten Kosovo K's gråblå kosovo-genser og hans trademark RIMI-svettebånd.. Men det kommer nok til å skje. Og så må vi finne et rått gatenavn til Håvard.


-Er kebaben så god der nede som kameraten min skal ha det til?

Kebap'en her nede er anerledes. Bestiller du kebap får man et fat med salat og brød og to striper med kebap-kjøtt, altså ikke en pitakurv stappfull av ymse salat, kjøtt og et hav med dressing. Men den er riktig, riktig god! Begynner å gå litt lei av tyrkisk mat, da. Savner potetball. Og fisk. Nå svarer jeg ikke på spørsmålet ditt lenger, så da slutter jeg.


-Kler den vanlig tyrker bart?

Hmmmmmm... ja. Og en og annen uvanelig tyrker kler også bart.


-Er det mange som går med sånn fez-hatt?

Nei. Har sett én til nå, og jeg er ikke sikker på om Det var en ordentlig fez-hatt engang. Litt skuffet selv, kjenner jeg.


Fine spørsmål fra fine folk. Håper det var interessant for dere andre også. For jeg er sikker på at dere har lurt på om og evt. hvor man finner gull i Tyrkia f.eks.. Well, now you know.

Ellers blir det dårlig med nær-daglige oppdateringer, så en kort oppsummering: har det godt, fått en ny venn eller to, ordnet skole business, varmere i været, spiser mat, lærer lite tyrkisk, men har det som nevnt godt.

Inntil neste gang. Hold dere sunne og trygge.

:)

Oppdatering fra sør-øst europa.

Par dager siden sist. Mamma har bedt om en oppdatering. Her kommer den, altså. Litt om tyrkisk hverdag og Eskisehir


Vinterdagene jeg tok bilde av sist er forbi, virker deg som. I dag har det vært digg solskinn og rundt 13 grader ute. Det gjør noe med humøret. I går derimot var en ikke så bra dag. Skulle vært tøff nording å kledde meg ikke nok de siste dagene, og i går lå jeg slapp, hvesende, tett, gretten og sjuk i kjellerleiligheten min hele dagen. Uproduktiv og meningløs dag. Men i dag føler jeg meg bedre en noensinne! Finflott!

Litt om byen jeg bor i. Eskisehir er kjent for tre ting: Universitetet, gruvearbeid og militærbasen her. Det er ikke bare, bare det.. Volda er jo også bare kjent pga høgskulen, nynorsk og hipphopperne i Sidebrok. Det bor ca 500 000 folk her, så nesten ca Oslo. Litt mindre. Det som er sært er at det bor rundt 100 000 studenter her. For de som ikke viste det er Anadolu Universitetet verdens fjerde største universitet i VERDEN med rundt 850 000 registrerte studenter! Ikke spør meg hvor de andre 750 000 studentene holder til, for det vet jeg ikke. Kanskje i skjul. I Syria. Jeg vet ikke. Studentbefolkningen preger byen; det kryr av studenttilbud, stuentbarer, studentcaféer, studentstrøk og andre studentrelaterte ting. Litt som Volda. Bare at der finnes det tre studentblokker og en studentplass. ☺

Jeg liker Eskisehir. Det er en overkommelig by. Man kan gå til alle stedene man vil fra leiligheten min i sentrum, og det tar ikke lang tid. Hvis du har dårlig tid går det en trygg og forutsigbar Tram-bane gjennom byen, og hvis man føler seg eventyrlysten kan man kaste seg inn i en minibuss som går til litt tilfeldige destinasjoner, avhengig av sjåførens humør. Hvis man er posh og rik kan man handle på div kjøpesentre, eller hvis man er fattig eller hipp kan du gå i gatene i gamlebyen der man finner alt mulig. Det hjelper å ha med seg en som vet hvor han/hun går i gamlebyen, da. I gatene er det fortsatt pyntet veldig desember-aktig med ymse lysdekorasjoner og glorete ting. Men jeg mistenker at det bare er slik Tyrkia er. Hva vet vel lille jeg. Eskisehir er både rikt og fattig. Store kjøpesentre, moderne fasiliteter og rike handlegater er bare ett kvartal unna fattigslige residensområder med nedbrutte boligblokker og små, falleferdige hus. Det har sin sjarm.

En liten observasjon fra butikker i Eskisehir. Siden det er få arbeidsplasser og mange tyrkere i Tyrkia, har selv små, små bedrifter mange flere ansatte enn det vi i Norge vil kalle nødvendig eller effektiv drift. I Tyrkia tror jeg de tenker mer på å hjelp sin arbeidsløse neste enn å drive god butikk. Det er jo en fin tanke. Hvis man setter seg på en liten bule for å ete hvitloff-junkfood blir man møtt av en som sier hei i døren, en som viser deg plassen din, noen ganger en som tar jakken din, en som spør hva du vil ha, en annen som spør om det skulle være noe mer, en drikke ansvarlig, en eller to som kjapt lager maten din, en som kommer med den, en som tar betaling osv. Man kan nesten ikke sleppe gaffelen ned på tallerkenen uten at den blir snappet opp av en gaffelansvarlig og erstattet. Litt stas og litt irriterende samtidig.

De serverer alltid en liten kopp te på huset. Det synes jeg er fint.

En annen ting om Eskisehir er lydbildet. Det er fint å få beskrevet, for det går det ikke an å ta bilder av. Gatelangs i Eskisehir hører man følgende: masse tyrkisk gibberish (for meg ihvertfall), psykisk ustabile bilister som tuter iherdig på hverandre, folk som roper ’kjøp svidde kastanjenøtter her’ på tyrkisk, løshunder som bjeffer, Tyrkisk folkemusikk og valgløfter på farlig høyt desibelnivå fra biler som driver valgkamp for tiden og over hodene suser det jetfly heletiden. Tror jetflypilotene gjør sport i å se hvor lavt de kan fly over byen før de får kjeft fra folk med knuste ruter eller ødelagte trommehinner. Så sånn høres byen min ut.

Har det godt her. Fått noen gode venner som gjør at det føles mer å mer naturlig og hjemlig å være her. Skal innrømme at jeg var litt skremt i begynnelsen. Det blir man jo alltid på nye steder man skal være lenge. Men det er noen ordentlig kremjenter du kan se på bildet. Og en kremgutt..(?) Sammen lager vi lager middag, ser på film, utforsker Tyrkia og finner på underholdene løgner om landene og kulturene vi kommer fra. Så langt har jeg forsøkt å overbevise dem om at nordmenn bare spiser sopp og bark, bor i hull i bakken med periskop for å holde utkikk, møtes en gang i året for å sloss med isbjørnene våre og at vi står to timer daglig i fuktig jord for å trekke til oss næring gjennom tåneglene. Lite konstruktivt og bro byggende mellom kulturer, men veldig artig. Ellers har jeg nesten utelukkende hatt positive møter med tyrkerne her i byen. De er rett og slett veldig ok. Kanskje de behandler meg bedre siden jeg er innflytter og ikke kan språket og sånn. Nesten som man behandler et barn som har mistet mamma i en stor butikk og ser veldig redd og fortapt ut. Slik kan jeg fremstå her, i hvert fall. Dessuten har jeg en ustoppelig karisma som også hjelper... .... .. . ...

Yupp. Skrevet litt nå. Til alle som var bekymret for meg i går: ikke være redde, jeg var bare syk. Det blir man. Og så blir man frisk. Og det er jeg nå. Fint.

Ellers. Til alle: gøy at dere ser innom bloggen. Føl dere frie til å stille spørsmål om Tyrkia på fjesbok gruppen ’Johannes sin hippe reiseblogg’ under tråden ”spørsmål fra fæns”, så skal jeg svare så godt jeg kan på alt dere lurer på om Tyrkia. Og jeg kan godt, skal dere vite. Etter hvert skraper jeg sammen de klokeste eller artigste spørsmålene og svaret mitt her i bloggen. Bloggen over alle blogger. Min blogg.

Johannes ut.

Eskisehir by night.

Tyrkere er glade i hverandre. Og yoghurt.