Hei, fjerne og nære.
Oppdaterings tid. Har vært ute av internett-livet en stund, da nettet hjemme bryter sammen titt og ofte. Dessuten er jeg slik en busy, busy man. Uansett, det har hvert et månedsskifte, ting har skjedd og nu er oppdateringens time kommet.
Sist jeg skrev i bloggen fortalte jeg om Istanbul. Nå har det seg slik at jeg har fått lov å kikke på Tyrkias nest største by, Ankara, som fakta fantastisk også er hovedstaden. Johannes Worldtraveller strikes again. Det vil jeg fortelle litt om.
Det hele startet som en slags impulsiv tanke. Har lenge tenkt på å dra til Syria for å.. vel.. øhm.. for å sjekke trykket. Slags. Uansett, det innebærer at man skaffer seg et visum, og den syriske ambassaden befinner seg nettopp i Ankara. Så sist torsdag tok jeg kjapptoget (1,5 timers togtur er ingenting) og plutselig var jeg i Ankara. Jeg iglet meg innpå et perifert bekjentskap i Ankara for husrom og guide mulighet, og hun stilte gladelig opp. Det skal de ha disse tyrkerne: de er veldig villige til å stille opp og hjelpe. Jeg kom 23.00 til hovedstaden, ble kjørt til utkant Ankara av en gal lærer/koordinator/med-elev/ansatt dame fra universitetet, og møtte Tugce, Sinem og Yunus. På bildene. Jeg var allerede utkjørt fra reising og ekstrem passasjerangst, så jeg sovnet ganske snart på en litt for liten sofa.
7.30 neste morgen bar det avgårde for å finne den syriske ambassaden og kikke på Ankara i dagslys. Vi fant den tilslutt rundt 09.30. Det morsomme med denne ambassaden er at den stenger 10.00... så 9.53 fikk jeg et skjema i hånden og beskjed om å komme tilbake på mandag. Dumt. Og dessuten tar det en uke å få visum, mens planen var å være i Deir Mar Musa, et slags klosterkompleks i ørkenen, i påskehelgen, så den planen feilet også. Det er sånt som skjer, Johannes, når du ikke greier å planlegge lengre enn lunsj. Uansett, det var en fin dag ellers. Vi så byen fra et "berømt" utkikkstårn når ambassade-strøket, spiste god mat og vi dro til Atatürks gravsted, Anitkabir. Det var en skummel opplevelse.. Plassen er majestetisk og stor, litt som en romersk plaza. Og Atatürks gedigne mausoleum var også flott. Men alt annet var skummelt. Jeg ble geleidet igjennom et museum viet til Atatürk og den tyrkiske selvstendighetskrigen. Et krigsmuseum. Med masse, masse bilder, effekter, voksfigurer av Atatürk og våpen. Masse, masse våpen. Og krigsdioramaer med lydeffekter av typen smelling og skriking. Jeg fikk en massivt ekkel følelse av noe som bare kan beskrives av glorifisering av krigen og Tyrkias uovervinnelighet. Følelsen ble bare hakket værre av at Yunus (fra bildene) var militær offiser og Tugce datter av en militær offiser, og hele museumsturen berørte dem veldig, veldig annerledes. Ja, ja.. Nå har jeg gjort det også.
Ankara er en enorm by.. men ikke særlig fin. Det er en enorm flekk med bebyggelse midt i landet som bare er preget av statsbygg, militærbygg og andre offentlige ting. Selv om det er Tyrkias nest største by, får man fort følelsen av at man har sett alt etter en dag med vandring. Byen mangler sjel, dessverre, noe 90% av tyrkere også er enige i. Så konklusjonen: Ankara er en grei by, men bare hvis man er med fine folk. Heldigvis var jeg med noen fine folk.
Desverre var jeg fullstendig ubrukelig sliten etter en uvanlig tidlig morgen, en dag med trasking og en ellers ubrukelig kropp, så når klokken nærmet seg 17.00, visste jeg at jeg måtte ta fem-toget hjem. Ikke særlig populær avgjørelse hos vertskapet, som hadde grandiose planer om flott tyrkisk måltid på kvelden og panekaker neste morgen, men må man dra så må man dra.. Alt i alt tilbrakte jeg ca 18 timer i Ankara, der jeg sov 7 av dem. Men jeg tror jeg har fått et solid inntrykk endog. Æsj, dette er kanskje kjedelig å lese, så jeg dropper by-skildringen her.
Alle mine europeiske venner har tatt turen hjem til påsken. Unntatt Ole. Meg og Ole. Mot resten. Kanskje vi faktisk får jobbet med noe fornuftig i påsken. Vi får se.
God påske alle sammen. Han er oppstanden, ja sannelig, sannelig...
Sliten, sliten man.
