Altså, altså.. for de som ikke allerede har fått det med seg, så befinner jeg meg i Eskisehir i Tyrkia for å tegne pingviner, tyrkere og andre morsomme ting. Det er vel realistisk a tenke at det er flere som er interesserte i å lese om livet mitt her, og ikke så mye om tyske flyplasser og bamsemoms og slikt.. Så her er en liten oppsummering om hvordan jeg har opplevd tyrkia som studiested, bosted, tilholdsted, og sted generellt etter en og en halv uke som fersking. Generelt med en l eller to ll'er? Uansett..
Jeg er litt redd for havne i reiseblogg-fellen og skrive for mye om ting som er felles for nesten alle nordmenn som reiser lengre enn Danmark eller Sverige over lengre tid. Det er jo alltid ting som går igjen: hvor billig alt virker, hvor vanskelig det er med språket, hvor god/guffen maten er, hvordan de innfødte behandler deg, osv. Dette vet jo nesten alle nordmenn og kvinner at slik er det i det store utland. Men siden disse tingene inngår veldig i førsteinntrykket mitt av landet, er det naturlig at det dukker opp. Og da jeg er slik en kløpper med ord, ja en riktig lyriker har det blitt sagt, så håper jeg det er verdt lesingen.
Først litt om noen riktig flotte tyrkere.
Når man søker seg til Anadolu universitet, skriver man også på et housing application form. Da blir man plassert i et hjem som de regner med du kommer til å trives i. Etter å ha bodd på et gjestehus på Campus i noen netter, møtte jeg min designerte flate-mate, Ferhat. Saken med Ferhat, Ali, Mustafa, Emre og han-siste-som-jeg-ikke-husker-navnet-på er at de ikke kan snakke på engelsk. Og jeg kan ikke snakke på tyrkisk. De vil si at Emre, Ferhat og han-siste-som-jeg-ikke-husker-navnet-på deler et ordforråd på rundt om 20-25 engelske ord. Men de er så snille så snille, og vennlige, og (nesten for) høflige og prøver så hardt, så veldig hardt. Så hardt at de svetter og sliter når de formulerer setningen ’how was your day’. Dessverre kunne det ikke gå å bo slik, pga noen andre småting også, så jeg flyttet til en annen tyrker etter to netter. Gokhan. Her bor jeg nå. Men jeg har blitt adoptert inn i familien til Ferhat og co, og stikker oppom innimellom for å drikke cay (te), spille på balama (gitar) og spise middag (mat). Et veldig godt minne er fra lørdag da jeg ble invitert til middag. Det viste seg å være en avskjedsmiddag for en nabo, Apu, som skulle på utveksling til Tyskland, og han ville treffe meg først. Det ville også de tjue vennene hans☺ Så da ble vi sittende ca 27 stk på gulvet å spise tyrkisk yoghurtrømmesuppe med agurk på avispapir*! Koste meg veldig. Og de hadde lært seg 10 engelske ord til, som de brukte flittig. Så selv om jeg er han bleike, høye utlendingen her i Tyrkia, er tyrkere så gjestfrie og gode folk at jeg føler meg hjemme noen ganger. God historie, godt minne. Og det er gjengen på bilde på toppen. Under ser du en liten filmsnytt der Emre spiller balama. High quality.
*tyrkere bruker avispapir til alt: fikse dører og vinduer som ikke er tette, fikse kjøleskap, spise på gulvet, tørke opp med, til servietter, på badet, i klær, og til å lese nyheter.
De første dagene her i Eskisehir har vært preget av en litt slitsom etableringsfase, med masse papirarbeid og registreringer på ymse kontorer som spør deg om masse på tyrkisk. Anadolu universitet har dessverre en ganske lang vei å gå når det gjelder å bli et internasjonalt universitet. Det eksisterer ingen grundig informasjonsflyt på noe annet språk en tyrkisk, og fruene og herrene som arbeider på kontorene kan ikke engelsk heller. Tar litt tid å prøve å forklare kompliserte studieforløp og personlig info med bare kroppsspråk. Jaja, dere har nok sikkert skjønt det. Språkbarrieren er et problem. For å oppsummere: å reise for å studere i Tyrkia uten å ha lært seg tyrkisk, er som å reise på polferd i shorts og hawaiiskjorte og badminton racketer som truger. Utfordrende.
På arenaer der engelsk er tingen, derimot! Selv om meg, Ole og Håvard fra Volda ikke kommer til å motta noen Erasmus-støtte, er vi erasmusörenji her nede (örenji – student). Erasmusfolket er et pussig folk. De består av tre-fire bloddedikerte tyrkere som elsker alt med erasmus i seg, noen estonere, en litauisk jente, en håndfull tyskere, ei fra japan, meg, Ole og Håvard og rundt femti polakker. Vi har allerede rukket å bli ganske godt kjent med flere av dem. Erasmus opplegget er litt skummelt, faktisk.. Vi (meg, Håvard og Ole-mann) kom jo hit for å finslipe våre animasjonsevner og spesialisere oss i håndverket, og som Atle Antonsen så vakkert illustrerte i Ut i Vår Hage, så tar det tid å animere. I grunn burde vi dedikere 110% av tiden vår til studiet, pga språkkjeppen som til stadighet settes i hjulet vårt (jøye meg, der kom det spontant en metafor..). Samtidig frister det veldig å være litt erasmusstudent når man først er ute i den store verden, ikke sant? Tyrkia er jo et enormt land, og det er så mange destinasjoner som frister. Og erasmusgjengen arrangerer turer nesten hele tiden. Det går an å være 85% erasmusstudent og 15% vanlig-kjip-ned-i-kjelleren-og-tegn-noe-fint student. Forstår dere dilemmaet? Hadde man bare hatt litt bedre tid til alt.. Leve i nuet eller forerede seg til fremtiden. Det handler Tyrkia om akkurat nå..
Ojoj. Jeg ser opp i teksten her at jeg har skrevet slitsomt mye. Hvis du har lest så langt som dette, 20 poeng til deg. Kunne fortsatt, men niks. Har tatt med mitt flotte, store kamera hit, men ikke rukket å knipse noen stemningsbilder. Så neste innlegg bør inneholde litt bilder fra byen og livet, og så skal jeg ta for meg Eskisehir: a city full of opportunities and excitement for a young and adventurous norwegian.
Glad i deg mamma. Jeg har det godt. Elsker Tyrkia. Snakkes.
