Hipp, hipp..! HURRA! Nasjonaldagsfeiring på fremmed jord.

Vær hilset nordmenn, nordkvinner og alle andre ikke nord-relaterte mennesker!

Innlegget om min gode venn Ole får vente på seg. Jeg må fortelle om hvordan 17. mai feiringen fortonte seg her nede i langstvekkistan. For du tror vel ikke at jeg hadde glemt grunnloven, fedrelandet eller kongen, vel..? Nei, nei, nei..

Dette er første gang jeg har befunnet meg i et fremmed land på nasjonaldagen. Hadde det ikke vært for den sterke kjærligheten for norge som jeg og Håvard Strand deler, hadde kanskje hele dagen gått oss hus forbi. Så dette var det vi gjorde: Vi tok med oss kamera, is, røde hvite og blå sløyfer og godt, friskt mot og humør, idet vi inntok gatene i Eskisehir, Tyrkia, i vårt eget 17. mai tog. Her kan begrepet "tog" diskuteres og debateres og kveruleres rundt, for kanskje noen skeptikere og synsere ikke tenker at et to manns-tog er et tog i det hele tatt. Men det synes jeg. Det syntes vi. Vet ikke om den generelle tyrkiske befolkningen i byen her skjønte hva som foregikk, men pytt. Tror de fleste som så sløyfene våre og dro kjensel så de norske fargene, tenkte at vi vår blodharde eurovision-fæns som skulle gni salt i et åpent og betent, tyrkisk sår etter at godeste Rybak knuste all motstand og sjarmerte enslige husmødre og ungpiker med mobiltelefon over hele europa med fele spill og kraftige øyenbryn. Eurovision konkurransen er en stor sak her nede, og Hadise, den tyrkiske sangmøyen, hadde alles håp i skyene med den fengslende sangen sin (som man hører mange ganger over alt her..). Folk ble lettere mutte og forvirret, blandet med rar, underliggende fiendlighet over utfallet av konkurransen. Det er ikke alltid det er deilig å være norsk.. i Tyrkia.

Uansett. Meg og Håvard ruslet i tog opp hovedgate etter hovedgate, mens vi mumlet det ene verset av nasjonalsangen som vi kan, pluss ymse andre norske sanger, som Håvard Hedde, og Jeg er så Glad hver Julekveld.. Vi kunne ikke synge for høyt, såklart. Kanskje mafiaen hadde tatt oss. Ett og annet hipp, hipp hurra ble det også. Men ingen pølser.. Uff.


Alt i alt var det en fin 17. mai feiring. Vi tok noen bilder også. Og nederst kan du kikke på et lite 17. mai intervju med Håvard. Vi rundet av dagen med å se på svensk vampyrfilm. Det var det nærmeste vi kom til norsk kultur-input.

Håvard og meg går i tog i en trist tyrkisk ødemark..

Hipp, hipp. HURRA! For konge og fedreland! Leve kongen! Leve grunnloven(?)! Leve den norske fjellheimen! Leve brunost! Leve norsk laks! Leve en mer eller mindre velfungerende norsk stat! Leve norsk folkeskikk! Leve bindersen! HIPP HIPP HURRAAA!!

Kom mai du skjønne, milde..

Hei.

Nu er det gått en stund. En god stund. Nesten en måned siden jeg har skrivi/skreve/skrøvvi i bloggen. Arme bloggfæns som hungrer etter oppdateringer fra sin reisende skribent og artiist.. Plenty av småting som er årsaker til dette nettfraværet. En liste:

-Firefox (nettleseren) brøyt sammen.
-Internettet hjemme er så inderlig, inderlig tregt.
-Skole. Jobber jo en del mer med det nå en tidligere.
-Fjesbok.
-Latskap.

Latskap blir jo gjerne på toppen av listen, kanskje. Tar jo ikke all verdens med tid å skrive tre avsnitt om koselige, tyrkiarelaterte småsaker og ting. Dessuten kan dette sammenlignes litt som når jeg ringer til kjære mor: Når jeg ikke ringer, betyr det at alt er godt og flott. Men når jeg ringer, blir hun stresset og antar at noe forferdelig har skjedd. Så det er gjerne et godt tegn at jeg ikke har føyd på daglige oppdateringer på bloggen. Liker å tenke det.

Det har skjedd en del. En hel del.

Øhm... Jo, vi reiste avgårde mot sør-byen Antalya og videre til Olympos for noen uker siden. Olympos er en herlig plass, det må jeg si. Knasende stas. Trehytter, backgammon, gode mennesker omkring, bål på strand, kar på gitar (som ikke kunne spille, men hadde gitar endog), villkårlige hendelser, ruiner fra en oldtidssivilisasjon, is i melon, badings og sol. Det var reiseskildringen min i stikkordsform. Og bussen begynte å brenne, forresten:) Men mer om det en annen gang. Noen bilder.

Polske badeberter:)

What else...

Jeg må fortelle om i går. Ja, det må jeg. Her på Universitetet hadde vi Spring-Festival med parade gjennom gatene og greier. Litt 17. mai'sk. Studentene på Fine Arts (mitt fakultet) har en tradisjon på å gjøre paraden litt ekstra stas. Så studentene bruker masse tid (ofte uker) på å sy/designe/lage/bygge kostymer etter et gitt tema som alle blir enige om. Temaet i år ble Steampunk! Hoho, så knall:) For dem der ute som kun hever øyenbryn i forvirring og uvitenhet når de hører ordet Steampunk, la meg prøve en visualiserings øvelse for å forklare:

STEAMPUNK: Se for deg er fremtid. En fremtid drevet av damp! Fordi dampteknologi er den eneste teknologien som tas i bruk etter en eller annen form som apokalyptisk, tragisk katastrofe som har redusert verden til en skitten, post-industriell labyrint av et samfunn, der alle og enhver kjemper for overlevelse med alle midler. Det er mørkt, skittent, metallisk, farlig, fylt med hvesende dampventiler, snodige våpen og kjoler med korsetter.. Jada.

Uansett.. Jeg kastet meg på initiativet. Brukte en dag på å klippe opp en t-skjorte, vaske helsetrøya mi i kaffe, kjøpe steampunkete vernebriller og verktøy, pluss et par snodige lisser. Fungerte utmerket. Jeg pådro meg rollen som den teknisk anlagte mekanikeren som fikser de pedaldrevne helikopterne og damp-robotene når de bryter sammen, og Håvard ble den ensome, overlevelsesdyktige, 'Mad Max'-aktige krigeren som jakter på skrap og mutanter i ødemarken. Se på bildet:)

Mekanikere røyker. Sånn er det bare, mor. :)

En og annen Cæsar og Joker blir det jo også når folk kler seg ut.

Nei, hva mer kan jeg si. Det var en fantastisk dag, med noen utrolig flotte kostymer og mennesker. Og jeg ble invitert på te hos vise-rektoren. Det er stor stas, det. Legger sikkert ut flere bilder i på en fjesbok-album, tenker jeg. Hvis dere har spørsmål om Steampunkologi, må dere bare spørre. Eller google.

Tenker det var alt for denne gang. Det har jo skjedd en hel del andre ting, men det blir kjedelig å lese om i lengden, trur jeg. Og jeg må virkelig tilbake til papirarbeidet. Tegning. Forresten så var Ole Herigstad her i Tyrkia. Han går i klassen vår i Volda og var også utvekslingsstudent her dette halvåret. Han var her en god stund og studerte med oss, og han har klaget på at han ikke kan lese at han har vært her i det heletatt i bloggen. Dette beklager jeg mye, så neste innlegg tror jeg faktisk kun skal handle om Ole Herigstad; animatør, visjonær, humanist, revolusjonær!

Neste gang...