Erasmus-monkeys

Godt aften, bloggfolk.

Her kommer en liten beskrivelse av en fin tur vi dro på i dag med erasmusstudentene, samt en liten refleksjon rundt ”erasmushet” og stereotypier. Spennende saker, altså.

For to uker siden var det planlagt en fin liten historisk ekskursjon til Yazilikaya, en times tur fra Eskisehir, for å kikke på en gammel islam-skole og noen historiske steiner med hull i. Den ble utsatt til i dag, da det var meldt snø og regn. I dag satte vi oss på universitetsbusser (forsinket i tråd med ”turkish time”) og kjørte av gårde. ’Vi’ vil si rundt 60 erasmus-studenter pluss dyrepassere. Refleksjonspause:

Ordvalget ovenfor er ganske bevisst. Når disse nevnte 60 erasmus-studentene samles (for hva som helst, egentlig. Tur. Middag. Bar. Kaffepause osv.) så blir omverdenen vitne til et klassisk tilfelle av deindividualisering og påfølgende atferdsmønster. På norsk: der erasmus-studenter møtes, blir oppførselen veldig erasmusete: Ikke-ord som ’Wohoo!’ og ’EEeeeyyy’ blir ofte tatt i bruk, det florerer med poseringer og klemmebilder foran ymse statuer, steiner, butikker, offentlige toalett, gamle mennesker, morsomme søppelkasser osv, det klås, flørtes og baksnakkes om hverandre, gruppebilder tas hvert 15 minutt, det lees veldig, veldig høylytt av alt som kan tolkes som det minste humoristisk, det bryter ut allsang i ny og ne, de ”kule i gjengen” imponerer alle med å spontant danse rundt og på forskjellige steder OG det klatres mye. På alt mulig. På statuer, lyktestolper, søppelcontainere, murer, historiske minnesmerker og moskeer bl.a. Dette har fra i dag av gitt hele erasmusfolket i Eskisehir den rimelig passende betegnelsen ’Erasmus-monkeys’ på folkemunne. Når jeg sier folkemunne, så vil ’folk’ si meg og Håvard, egentlig.

Nå kan det virke for den ureflekterte leser som at jeg gir en litt negativ beskrivelse av erasmusfenomenet jeg for første gang har fått mulighet til å observere på min ferd til Tyrkia, men det er ikke helt sant, ser du. Det hele fortoner seg ganske naturlig når man er midt oppi det. Bare tenk på situasjonen en erasmus-student befinner seg i: fremmed land, annerledes kultur, nye inntrykk og merkelige, uforutsette utfordringer. Så møter denne studenten en horde med-studenter i akkurat samme situasjon som gjerne deler dennes observasjoner og frustrasjoner. Da er det lett å føle seg ”hjemme” blant fremmede med det samme, og man oppfører seg som resten av flokken, selv om det fra utsiden kan virke snodig. Videre vil jeg si at jeg har funnet noen virkelige skatter av noen mennesker blant disse erasmusapekattene. Virkelig fantastiske apekatter er de. Er vi. Jeg er en prima erasmusapekatt. Men jeg klatrer ikke. Ikke ennå.

Meg og Håvard prøvde på bussen hjem i dag å sammenligne alt sammen med noe, fordi det virket så kjent. Vi kom på det: det er som ungdomsskolen. Alle er litt usikre og midt oppi noe nytt og spennende og det gjelder å imponere de andre på underlige måter. For de av dere som noen gang har tenkt om ungdomsskoleårene deres at ’hadde jeg visst det jeg vet nå den gang da..’, vel da er det bare å prøve seg som student i utlandet.. Det kunne absolutt vært værre, da. Fin gjeng, alt i alt. Good times. Nok refleksjon rundt erasmushet. Refleksjonspause over..


Altså... Vi ankom en liten rønne av en landsby i den tyrkiske ødemarken. Der fikk vi noen virkelig underlige blikk. Blant annet pga erasmus-monkeyness, men også fordi vi kanskje dobblet innbyggertallet når vi gikk av bussen. Så med en eskorte av gateunger og interesserte, gamle folk trasket vi opp til en flott festning. Nå må jeg innrømme noe: Jeg visste ikke hvor eller til hva vi dro og ingen fortalte oss noe særlig underveis heller.. Såå.. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg så i dag. Jeg fikk høre av en usikker tyrkisk person at det var det første universitetet i et av tyrkias gamle imperiumer, og en av islams helter kriget, døde og ble begravet her engang. Føler du deg informert nå? Godt, godt, jeg har ikke mer. Men plassen var fantastisk. Vi tok en million bilder, poserte rundt omkring og folk klatret litt rundt. Og det snødde masse. Etter at vi invaderte en cafe for å drikke te, dro vi.

Vi kom til Midas City. Dere kjenner kong Midas? Med eselører? Her kommer han fra. Det er en ganske rå plass. Frig-sivilisajonens hovedsete. Den store skiven på bildet er et alter og steinen med alle hullene er en boplass/gravplass. Romerne kalte steinen ’De 40 Øyne’! Filmtittelpotensiale.. På åsen over der steinen står blåste det opp til skikkelig snøstorm. Var kanskje ikke den beste ideen å utsette turen til nettopp denne helgen.. Men nordmann som jeg er koste jeg meg som fot i hose, smågodt i pose og godlukt i rose. Det føltes riktig hjemmekoselig på den snødekte, iskalde fjellknausen. Sang til og med nasjonalsangen for meg selv. Ellers vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Turen lar seg best beskrive med bilder. Fin tur, kald temperatur.

Se på bildene. Inntil neste gang.

Release the monkeys!