Vinterdagene jeg tok bilde av sist er forbi, virker deg som. I dag har det vært digg solskinn og rundt 13 grader ute. Det gjør noe med humøret. I går derimot var en ikke så bra dag. Skulle vært tøff nording å kledde meg ikke nok de siste dagene, og i går lå jeg slapp, hvesende, tett, gretten og sjuk i kjellerleiligheten min hele dagen. Uproduktiv og meningløs dag. Men i dag føler jeg meg bedre en noensinne! Finflott!
Litt om byen jeg bor i. Eskisehir er kjent for tre ting: Universitetet, gruvearbeid og militærbasen her. Det er ikke bare, bare det.. Volda er jo også bare kjent pga høgskulen, nynorsk og hipphopperne i Sidebrok. Det bor ca 500 000 folk her, så nesten ca Oslo. Litt mindre. Det som er sært er at det bor rundt 100 000 studenter her. For de som ikke viste det er Anadolu Universitetet verdens fjerde største universitet i VERDEN med rundt 850 000 registrerte studenter! Ikke spør meg hvor de andre 750 000 studentene holder til, for det vet jeg ikke. Kanskje i skjul. I Syria. Jeg vet ikke. Studentbefolkningen preger byen; det kryr av studenttilbud, stuentbarer, studentcaféer, studentstrøk og andre studentrelaterte ting. Litt som Volda. Bare at der finnes det tre studentblokker og en studentplass. ☺
Jeg liker Eskisehir. Det er en overkommelig by. Man kan gå til alle stedene man vil fra leiligheten min i sentrum, og det tar ikke lang tid. Hvis du har dårlig tid går det en trygg og forutsigbar Tram-bane gjennom byen, og hvis man føler seg eventyrlysten kan man kaste seg inn i en minibuss som går til litt tilfeldige destinasjoner, avhengig av sjåførens humør. Hvis man er posh og rik kan man handle på div kjøpesentre, eller hvis man er fattig eller hipp kan du gå i gatene i gamlebyen der man finner alt mulig. Det hjelper å ha med seg en som vet hvor han/hun går i gamlebyen, da. I gatene er det fortsatt pyntet veldig desember-aktig med ymse lysdekorasjoner og glorete ting. Men jeg mistenker at det bare er slik Tyrkia er. Hva vet vel lille jeg. Eskisehir er både rikt og fattig. Store kjøpesentre, moderne fasiliteter og rike handlegater er bare ett kvartal unna fattigslige residensområder med nedbrutte boligblokker og små, falleferdige hus. Det har sin sjarm.
En liten observasjon fra butikker i Eskisehir. Siden det er få arbeidsplasser og mange tyrkere i Tyrkia, har selv små, små bedrifter mange flere ansatte enn det vi i Norge vil kalle nødvendig eller effektiv drift. I Tyrkia tror jeg de tenker mer på å hjelp sin arbeidsløse neste enn å drive god butikk. Det er jo en fin tanke. Hvis man setter seg på en liten bule for å ete hvitloff-junkfood blir man møtt av en som sier hei i døren, en som viser deg plassen din, noen ganger en som tar jakken din, en som spør hva du vil ha, en annen som spør om det skulle være noe mer, en drikke ansvarlig, en eller to som kjapt lager maten din, en som kommer med den, en som tar betaling osv. Man kan nesten ikke sleppe gaffelen ned på tallerkenen uten at den blir snappet opp av en gaffelansvarlig og erstattet. Litt stas og litt irriterende samtidig.
De serverer alltid en liten kopp te på huset. Det synes jeg er fint.
En annen ting om Eskisehir er lydbildet. Det er fint å få beskrevet, for det går det ikke an å ta bilder av. Gatelangs i Eskisehir hører man følgende: masse tyrkisk gibberish (for meg ihvertfall), psykisk ustabile bilister som tuter iherdig på hverandre, folk som roper ’kjøp svidde kastanjenøtter her’ på tyrkisk, løshunder som bjeffer, Tyrkisk folkemusikk og valgløfter på farlig høyt desibelnivå fra biler som driver valgkamp for tiden og over hodene suser det jetfly heletiden. Tror jetflypilotene gjør sport i å se hvor lavt de kan fly over byen før de får kjeft fra folk med knuste ruter eller ødelagte trommehinner. Så sånn høres byen min ut.
Har det godt her. Fått noen gode venner som gjør at det føles mer å mer naturlig og hjemlig å være her. Skal innrømme at jeg var litt skremt i begynnelsen. Det blir man jo alltid på nye steder man skal være lenge. Men det er noen ordentlig kremjenter du kan se på bildet. Og en kremgutt..(?) Sammen lager vi lager middag, ser på film, utforsker Tyrkia og finner på underholdene løgner om landene og kulturene vi kommer fra. Så langt har jeg forsøkt å overbevise dem om at nordmenn bare spiser sopp og bark, bor i hull i bakken med periskop for å holde utkikk, møtes en gang i året for å sloss med isbjørnene våre og at vi står to timer daglig i fuktig jord for å trekke til oss næring gjennom tåneglene. Lite konstruktivt og bro byggende mellom kulturer, men veldig artig. Ellers har jeg nesten utelukkende hatt positive møter med tyrkerne her i byen. De er rett og slett veldig ok. Kanskje de behandler meg bedre siden jeg er innflytter og ikke kan språket og sånn. Nesten som man behandler et barn som har mistet mamma i en stor butikk og ser veldig redd og fortapt ut. Slik kan jeg fremstå her, i hvert fall. Dessuten har jeg en ustoppelig karisma som også hjelper... .... .. . ...
Yupp. Skrevet litt nå. Til alle som var bekymret for meg i går: ikke være redde, jeg var bare syk. Det blir man. Og så blir man frisk. Og det er jeg nå. Fint.
Ellers. Til alle: gøy at dere ser innom bloggen. Føl dere frie til å stille spørsmål om Tyrkia på fjesbok gruppen ’Johannes sin hippe reiseblogg’ under tråden ”spørsmål fra fæns”, så skal jeg svare så godt jeg kan på alt dere lurer på om Tyrkia. Og jeg kan godt, skal dere vite. Etter hvert skraper jeg sammen de klokeste eller artigste spørsmålene og svaret mitt her i bloggen. Bloggen over alle blogger. Min blogg.
Johannes ut.
Eskisehir by night.
Tyrkere er glade i hverandre. Og yoghurt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar