Ole Krønikene

Hei.

Nå er det på tide å fortelle om Ole Herigstad. Som lovet.

Ole Herigstad kommer fra Sandnes. Men han er snill allikevel. Ole elsker Sandnes, fordi det visst nok er norges sykkelby. Og fordi det ligger en bar der som heter Banken, der Ole kjenner alle og alle kjenner Ole. Nok om Sandnes. Mer om Tyrkia.

Ole bestemte seg for en stund siden at det å studere i Tyrkia ikke trengte å være så aller værst. Så sammen med Håvard og Johannes, hans aller beste venner i hele verden, fylte han ut de nødvendige papirer. Men papirer er ofte som forhold. Noen ganger behagelige og ordentlige, men andre ganger veldig kompliserte og vanskelige. På grunn av en liten feil i visumsøknadsprosessen (hangman-ord, det der..) pluss en kort liste med andre triste ting, inkludert dødsfall og visa-kort, kom Ole en måned senere enn hans aller beste venner Håvard og Johannes til Tyrkia. Allerede før han ankom Tyrkia, hadde han et ry: Håvard og Johannes, Oles aller beste venner, hadde snakket høyt og lavt, i det vide og det brede, positivt og... ehm.. mer positivt om deres norske frende, Ole, som kom til å komme snart*. Så når Ole en vakker dag snubler ut av bussen og intruduseres for Tyrkia og landets befolkning, møter han lettere skepsis blant folk om det virkelig ER Ole Herigstad, eller om det bare er en nordisk harding som benytter tittelen.

*For de bibelkyndige, så kan man nesten si at Johannes og Håvard var Døperen Johannes for Jesus-Ole.. slags. Parallellen stopper der.

Ole Herigstad likte Eskisehir. Selv om det tok ca en måned å prøve tyrkisk mat for første gang. Han fant seg til rette i leiligheten til en innfødt, og lærte etter en stund å til og med sette pris på de tyrkiske toalettene**, noe verken Håvard eller Johannes, Oles aller beste venner, har klart.

** Et tyrkisk toalett er et porselenshull i bakken. (...)

Ole Herigstad er flink til å tegne. Og han har en naturlig og intuitiv tilnærming til animasjonshåndverket og viser sann skaperglede hvis det kreative lynet treffer godt. Men... Tyrkia var vanskelig for Ole. Ole likte Eskisehir, men ikke Universitetet. Alt var vanskeligere i Anadolu Universitetet enn det trenger å være. Det beste eksemplet på dette var den uunngåelige papirmøllen som en hver ny student må igjennom for å registrere seg. Ole ville printe ut et ark fra e-posten sin. Det er ett rom på fakultetet med printer. Scannerrommet. Her sitter scannerdamen. Hun er slem. Ole brukte kroppspråket så godt han kunne, mens scannerdamen bjeffet på tyrkisk. En student intervenerer og forklarer at Ole må gå til papirmannen å kjøpe papir som er stemplet med skolens stempel. Han kan ikke ta med eget papir. For å kjøpe papir, må Ole gå til papirboden. Papirboden er en liten glassbod der papirmannen sitter. Papirmannen er sjeldent i papirboden, dessverre. Han har andre, viktigere papirrelaterte ting å gjøre enn å sitte i papirboden å selge stemplet papir. Så Ole finner ikke papirmannen for å kjøpe pair som han kan gi til scannerdamen så han kan printe papiret som han trenger å gi til kontordamen på studentkontoret.. Slike ting er gjorde at Ole fikk et anstrengt forhold til skolen. I tillegg har Johannes, Oles kanskje aller beste venn i universet, illustrert en liten scene som møtte Ole og Johannes en vakker morgen. Johannes skulle vise Ole litt rundt, og plutselig har te-dvergen (en veldig kortvokst mann som serverer te rundt omkring) funnet en leke-hagle og hopper rundt på gulvet, ler og later som han skyter hodet av seg. Slike ting gjør inntrykk.



I påskeferien dro alle kristenmenn og kvinner tilbake til sine respektive hjemland for å skrelle appelsiner og gå på ski eller slå jenter på rompa/hodet med en sammenrullet avis/pinne og spør etter gotteri/vodka***. Det gjorde ikke Ole. Ikke Johannes, en av Oles aller beste venner i verden, heller. I stedet skulle de bruke dette sosiale vakumet i Eskisehir til å få gjort noe ordentlig kreativt arbeid, slik som i gode, gamle, stille, kjedelige, vakre Volda. Denne planen feilet miserabelt pga Picolo Bar, nabolagets lille kneipe. Ole og Johannes var nære naboer i Eskisehir, og lekte sammen hver dag, som tutten og lillemor, bare uten melodi. En dag var de lei av å leke, og Ole foreslo å prøve den lokale baren, knappe 100 m ned veien. Picolo Bar er en fullstendig gjennomsnittlig plass, til og med litt under gjennomsnittet. Litt trang plass, komisk lite toalett, ikke spesiellt fasinerende klientell og riktig ille høy live-musikk (med ille-høy, menes det et desibelnivå som bare er latterlig, skadelig og ødeleggende for opplevelsen av musikken). Men de kom alltid tilbake. På grunn av en usedvanlig sjarmerende, søt og flink servetrise ved navn Sjesam, som de fikk kalle Cheese. Første dag var hun vennlig og høflig og engelsktalende (plusspoeng), andre dag spurte hun hvor vi var fra, tredje dag hva vi het, fjerde dag hvordan vi egentlig hadde det i tyrkia, osv... Så de falt begge to fullstendig pladask for henne, og fortsatte å komme til Picolo Bar i den lykkelige, urasjonelle tro på at hun også elsket dem begge høyere enn Atatürk. Dette var en servetrise som var veldig god i jobben sin.. Johannes har aldri før drukket øl nesten hver dag i påsken. Men han tror fortsatt at Jesus er gla i han for det.. Tilbake til Ole.

***Visstnok en tsjekkisk påsketradisjon.. kan ta feil, her.

Tidlig på kvelden.

Betydelig senere på kvelden.

Mer fun-facts om Ole: Ole tok klippet håret sitt i Tyrkia. Sammen med, Johannes, en av Oles aller beste venner på jord, tok de alt bort. Ned til 3-4 mm. Sterk opplevelse for Ole, som aldri har hatt kort hår siden fosterstadiet. Det var emosjonellt. Og vakkert. Dessverre virket det litt for uniformellt... Når Ole og Johannes (Oles veldig, veldig gode venn) tuslet side om side nedover gatene i Eskisehir, med kortklipt hode, høyere enn alle andre, rank gange, nordisk utseende, noen ganger i militærgrønt, militærstøvler og svart lær, og morske, bestemte blikk om morgenen... da vil man ikke opprette øyenkontakt. De spredte nok en smule frykt og avsky i den tiden.. Bare pga kortklippt hår. Men det ble noen festlig bilder.

Tidlig på dagen, med respektabel hårvekst på hodet.

Senere samme dag, i en lite mohawk-pause i skamklippingen

Ole trengte ikke å jobbe så hardt for å få venner i Eskisehir. Håvard og Johannes, Oles yndlingsvenner blant alle vennene hans, hadde allerede gjort grundig sosialt grunnarbeid, og ved Oles ankomst, ble han servert bekjentskaper på sølvfat. Men det er vennene som Ole selv "fanget" som virkelig bærer arven etter Ole med seg i sine hjerter den dag i dag og til siste åndedrett. Ett favoritt utsagn fra Ole etter en kveld med sosialisering som resulterte i to gode og varige vennskap (på sandnesisk): "Eg vett'kkje ka eg gjorr, men eg må ha gjort någe %&?$*!# smart!" Kort fortallt, så hadde Ole slik et monumentalt og intenst nærvær som gjorde at Håvard og Johannes, Oles kjempe gode kompiser, lett kunne føle seg overflødige. Etter Ole dro tilbake til Norge, lenge før sin tid, ble det jammerhyl, nødskrik og forvirring i gatene fra alle i Oles ekstensive fanclub i Eskisehir. Oles fantastisk gode venn Johannes ble nesten sliten av å svare på spørsmål som "Where is Ole?", "How is Ole?", "Is Ole coming back?" og andre i den sjangeren. Johannes har det nok i seg å bli sjalu, men skjønner raskt at det ikke er mulig å måle seg med Ole uansett, og det gjør alt bedre. Under finner du en liten collage med blider av Oles største fans.

Seda og Seda. De greier fortsatt ikke å snakke om noe annet enn Ole.

Farihol. Snakker ikke et ord engelsk, men elsker Oles... kroppsspråk?

Wioletta. Definitivt en av Oles største fans.

Merve. Fortsatt litt deprimert etter at Ole dro.

Det var mer eller mindre historien om Ole. Når det dukker opp flere nevneverdige minner og opplevelser med Ole, kommer nok Ole-krønikene til å bli forlenget.

Håper du liker alt det fantastiske jeg skriver om deg, Ole. Nå kommer folk til å vite at du var her blant oss. For jeg er kanskje din aller, aller beste venn i hele verden, klumpen. Snakkes til høsten.